Alltid tilgivelse er den etterlengtede fortsettelsen på trilogien om Neshov slekten. Selv leste jeg disse bøkene da de om ut, og har håpet på en fortsettelse.
![]()
Fra bakpå boken:
Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen.
Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Fins det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?
Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 303
Kilde: Leseeksemplar
Trilogien denne boken bygger på har en handling med flere overraskelser underveis. Jeg var veldig spent på hvordan denne oppfølgeren skulle matche Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger, som avsluttet trilogien for 9 år siden.
Enkelte lunkne omtaler hadde fått forventningene mine ned på et håndterbart nivå, og dette bidro kanskje til den flotte leseopplevelsen jeg hadde. Torunn, Erlend og Marigo har alle sin egen fortellerstemme, og vi velger nok favoritt ut i fra vårt personlige ståsted i livet. For meg ble det Marigo, han lever i den samme tralten, men blir av forskjellige grunner tvunget til å ta grep, både i jobbsammenheng og privat. Selv om han er en snurrig skrue, en mennesketype jeg tenker ikke finnes lenger, så er han troverdig nok til at jeg forstår hans beveggrunner.
Selv har jeg alt for stor respekt for mennesker til at jeg kan like når homofile blir karikert ut over alle grenser. Det skjer i mine øyne med Erlend og Krumme. Ikke kan jeg identifisere meg med et sånt hysteri som de fremviser, både i forhold til disse barna de har satt til verden, eller med alle de andre tingene disse to mennene er hysterisk om. Denne handlingstråden ble heldigvis avsluttet tidlig, og i del to er de ikke med i det hele tatt.
Så var det Torunn da. Hun har stukket hodet i sanden de siste tre årene og vært en slags hushjelp for kjæresten, som ikke har gitt så veldig mye tilbake. Det store oppgjøret på Neshov for tre år siden, satte henne skikkelig ut, og det er med store kvaler hun nå nærmer seg familien sin igjen. Skildringene av Torunn er jordnære og fine, men personligheten hennes byr ikke på noe jeg kan speile meg i, så det er vanskelig å like henne. Hun røyker, har hund, og mot slutten blir hun fryktelig interessert i interiørdesign, pynting i huset og den slags, noe jeg forøvrig ikke fikk til å passe inn i måten hun har vært fremstilt tidligere.
Marigo er den som har tatt seg av Tallak, den gamle som han, Erlend og Tor (den avdøde faren til Torunn) har trodd var faren sin, men som egentlig er en mye eldre bror. Han nektet å bo på Neshov lenger, og bor på aldershjem, hvor Marigo besøker ham med Solo og mintpastiller.
Boken er lettlest og lettfordøyd, men to ganger sprutet det tårer på brilleglassene, noe som drar opp helhetsinntrykket, for min del. Vi får høre noen historier fra Marigos arbeid med de døde som skal gravlegges, og den flotte måten forfatteren skildrer møtet mellom den kristne Marigo og den ikke-troende Frida Elskjær rørte meg dypt. Jeg siterer diktet som sto på Oscar Elskjær sin dødsannonse:
- Stå ikke ved min grav og gråt over meg. Jeg er ikke der, jeg sover ei. Jeg er de tusen vinder som blåser, jeg er solskinn over skogens åser. Jeg er nysnøens milde kjærtegn, jeg er det kalde, friske høstregn....
Mot slutten bryter en av karakterene ut i gledestårer, og selv er jeg nå så inne i historien at det også kommer et hulk fra meg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen, for den kommer vel?
Trilogien handler om Torunn, hennes avdøde far Tor som drev gården Neshov, og hans to brødre, Marigo og Erlend. Det viste seg at brødrenes far Tallak var homoseksuell, og ikke far men bror til sønnene sine. Ligge i grønne enger som kom ut i 2007 sluttet med at Tallak kom på sykehjem og Erlend som var flyttet til København med kjæresten Krumme, fikk tre barn med et lesbisk par. Torunn rømte også fra Neshov sammen med sin kjæreste Christer, mens Marigo fortsatte livet som begravelsesagent i hjemtraktene.
Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen.
Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Fins det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?
Forlag: Oktober
Utgitt: 2016
Sider: 303
Kilde: Leseeksemplar
Trilogien denne boken bygger på har en handling med flere overraskelser underveis. Jeg var veldig spent på hvordan denne oppfølgeren skulle matche Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger, som avsluttet trilogien for 9 år siden.
Enkelte lunkne omtaler hadde fått forventningene mine ned på et håndterbart nivå, og dette bidro kanskje til den flotte leseopplevelsen jeg hadde. Torunn, Erlend og Marigo har alle sin egen fortellerstemme, og vi velger nok favoritt ut i fra vårt personlige ståsted i livet. For meg ble det Marigo, han lever i den samme tralten, men blir av forskjellige grunner tvunget til å ta grep, både i jobbsammenheng og privat. Selv om han er en snurrig skrue, en mennesketype jeg tenker ikke finnes lenger, så er han troverdig nok til at jeg forstår hans beveggrunner.
Selv har jeg alt for stor respekt for mennesker til at jeg kan like når homofile blir karikert ut over alle grenser. Det skjer i mine øyne med Erlend og Krumme. Ikke kan jeg identifisere meg med et sånt hysteri som de fremviser, både i forhold til disse barna de har satt til verden, eller med alle de andre tingene disse to mennene er hysterisk om. Denne handlingstråden ble heldigvis avsluttet tidlig, og i del to er de ikke med i det hele tatt.
Så var det Torunn da. Hun har stukket hodet i sanden de siste tre årene og vært en slags hushjelp for kjæresten, som ikke har gitt så veldig mye tilbake. Det store oppgjøret på Neshov for tre år siden, satte henne skikkelig ut, og det er med store kvaler hun nå nærmer seg familien sin igjen. Skildringene av Torunn er jordnære og fine, men personligheten hennes byr ikke på noe jeg kan speile meg i, så det er vanskelig å like henne. Hun røyker, har hund, og mot slutten blir hun fryktelig interessert i interiørdesign, pynting i huset og den slags, noe jeg forøvrig ikke fikk til å passe inn i måten hun har vært fremstilt tidligere.
Marigo er den som har tatt seg av Tallak, den gamle som han, Erlend og Tor (den avdøde faren til Torunn) har trodd var faren sin, men som egentlig er en mye eldre bror. Han nektet å bo på Neshov lenger, og bor på aldershjem, hvor Marigo besøker ham med Solo og mintpastiller.
Boken er lettlest og lettfordøyd, men to ganger sprutet det tårer på brilleglassene, noe som drar opp helhetsinntrykket, for min del. Vi får høre noen historier fra Marigos arbeid med de døde som skal gravlegges, og den flotte måten forfatteren skildrer møtet mellom den kristne Marigo og den ikke-troende Frida Elskjær rørte meg dypt. Jeg siterer diktet som sto på Oscar Elskjær sin dødsannonse:
- Stå ikke ved min grav og gråt over meg. Jeg er ikke der, jeg sover ei. Jeg er de tusen vinder som blåser, jeg er solskinn over skogens åser. Jeg er nysnøens milde kjærtegn, jeg er det kalde, friske høstregn....
Mot slutten bryter en av karakterene ut i gledestårer, og selv er jeg nå så inne i historien at det også kommer et hulk fra meg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til fortsettelsen, for den kommer vel?
*****
Trilogien handler om Torunn, hennes avdøde far Tor som drev gården Neshov, og hans to brødre, Marigo og Erlend. Det viste seg at brødrenes far Tallak var homoseksuell, og ikke far men bror til sønnene sine. Ligge i grønne enger som kom ut i 2007 sluttet med at Tallak kom på sykehjem og Erlend som var flyttet til København med kjæresten Krumme, fikk tre barn med et lesbisk par. Torunn rømte også fra Neshov sammen med sin kjæreste Christer, mens Marigo fortsatte livet som begravelsesagent i hjemtraktene.