For en kapasitet denne forfatteren har! Mens blodfansen nå venter på bok nummer tre i Syv søstre-serien, har hun samtidig skrevet enda en frittstående roman. Jada, det er et idyllisk landskap med en kvinnerygg på fremsiden, men man skal som kjent ikke dømme en bok på dens cover.
![]()
Fra bakpå boken:
Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin.
Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Tretten år gamle Alex slites mellom ønsket om å beskytte moren sin og å bli en del av voksenverdenen. Samtidig er han desperat etter å få vite sannheten om den virkelige faren sin.
Når Helena ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortidens hendelser truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.
Eller skal man det? Ofte har jeg blitt positivt overrasket når jeg setter i gang med enda en roman av dette formatet, og liker det jeg leser, men denne gangen gikk jeg på en smell.
Historien blir drevet frem av flere hemmeligheter, som selvfølgelig blir avslørt mot slutten. Det er bare det at slutten som kjent, kommer ganske langt bak i boken, og til tross for at det er Lucinda Riley dette her, føltes veien mot slutten eviglang. Det er sjelden jeg bruker ord som klisjèfylt og kjedelig om denne forfatterens bøker, men denne gangen er jeg ikke imponert.
Hun har en fin karakteroppbygging, og spesielt stedatteren Chloe fremstilles originalt. Alex er det de kaller "et begavet barn", men fremstilles som en småfeit lesenerd med dårlig selvtillit, uten at det han er god på kommer klart frem. Den begavede delen av ham får ingen oppmerksomhet, og han virker bare ynkelig med alt maset sitt om hvem som er faren.
Romanen er full av vidunderlige skildringer av smaker, lukter, nydelige stemninger og alt som hører med når en er på ferie i et middelhavsland. Språket er skildrende men langt fra lyrisk, og ingen av karakterene har en skarp tunge som kunne fått meg til å humre litt. Boken er bygget opp kronologisk med en historie, hvor flyten kun blir avbrutt av Alex sine dagboknotater.
Når hemmeligheten rundt Alex`opphav endelig ble avslørt, tenkte jeg bare "okei ?", og pustet lettet ut over å kunne ta fatt på en ny bok. Jeg gleder meg til bok tre i serien De syv søstre, og håper inderlig at grunnen til at det slette håndtverket i Helenas hemmelighet skyldes at hun jobber hardt med den store serien sin.
Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin.
Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Tretten år gamle Alex slites mellom ønsket om å beskytte moren sin og å bli en del av voksenverdenen. Samtidig er han desperat etter å få vite sannheten om den virkelige faren sin.
Når Helena ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortidens hendelser truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.
Eller skal man det? Ofte har jeg blitt positivt overrasket når jeg setter i gang med enda en roman av dette formatet, og liker det jeg leser, men denne gangen gikk jeg på en smell.
Historien blir drevet frem av flere hemmeligheter, som selvfølgelig blir avslørt mot slutten. Det er bare det at slutten som kjent, kommer ganske langt bak i boken, og til tross for at det er Lucinda Riley dette her, føltes veien mot slutten eviglang. Det er sjelden jeg bruker ord som klisjèfylt og kjedelig om denne forfatterens bøker, men denne gangen er jeg ikke imponert.
Hun har en fin karakteroppbygging, og spesielt stedatteren Chloe fremstilles originalt. Alex er det de kaller "et begavet barn", men fremstilles som en småfeit lesenerd med dårlig selvtillit, uten at det han er god på kommer klart frem. Den begavede delen av ham får ingen oppmerksomhet, og han virker bare ynkelig med alt maset sitt om hvem som er faren.
Romanen er full av vidunderlige skildringer av smaker, lukter, nydelige stemninger og alt som hører med når en er på ferie i et middelhavsland. Språket er skildrende men langt fra lyrisk, og ingen av karakterene har en skarp tunge som kunne fått meg til å humre litt. Boken er bygget opp kronologisk med en historie, hvor flyten kun blir avbrutt av Alex sine dagboknotater.
Når hemmeligheten rundt Alex`opphav endelig ble avslørt, tenkte jeg bare "okei ?", og pustet lettet ut over å kunne ta fatt på en ny bok. Jeg gleder meg til bok tre i serien De syv søstre, og håper inderlig at grunnen til at det slette håndtverket i Helenas hemmelighet skyldes at hun jobber hardt med den store serien sin.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 475
Kilde: Leseeksemplar