Ildjegerne er den niende boken i serien om politietterforsker Malin Fors i Linkøping.
Jeg likte godt de første bøkene som har årstider i tittelen, men syntes de var drøyt bestialsk. I den påfølgende serien med samme hovedperson, er det elementene som pryder tittelen, og her er brutaliteten tonet ned noen hakk, heldigvis.
![]()
Fra bakpå boken:
Hvordan havnet jeg her? Malin Fors står som forsteinet. Skogen er fremdeles mørk i den tidlige septembermorgenen, fra et industriområde utenfor Linköping sprer lukten av brannrøyk seg, og foran seg på bakken ser hun det brente liket av en kvinne.
Dagen før har en ni år gammel gutt blitt funnet død i en container. Myrdet. Han kom fra et ustabilt hjem, og det viser seg at han ofte har vandret alene omkring om kveldene.
Selv om det virker som en søkt tanke, aner Malin at det er en sammenheng mellom de to dødsfallene. På et eller annet vis hører gutten og kvinnen sammen. Verden brenner, og hvem vet hvordan veier krysses og mennesker møtes?
Det er mye brann i denne krimmen, det brenner i Linkøping, og i Doha, en kvinne brenner i skogen, og det brenner under beina på foreldre som holder på å miste barna sine. Det haster fælt for Malin og Zeke å finne ut hvem det er som har satt fyr på kvinnen og samtidig tatt livet av den lille gutten.
I løpet av sin etterforskning får vi et innblikk i det livet som tok slutt, da noen tok livet av lille Lukas. Skildringene av et ensomt liv sammen med en forfyllet mor, som ikke evnet å ta seg av ham er sterk lesning. Vi møter mange i denne historien som sliter med alkohol, og Malin blir stadig påminnet sitt eget missbruk, som hun endelig har fått bukt med.
Et annet tema i boken er sosial dumping, og de farer desperate mennesker setter seg selv i, ved å stole på at en mellommann skal skaffe dem jobb i et fremmed land.
Det blir sjelden spennende nok for meg når jeg leser krim, men Ildjegerne var virkelig vanskelig å legge fra seg. Historien byr på overraskende vendinger, et plott som er godt gjemt for leseren, og en løsning som lar vente på seg til siste side.
Mons Kallentoft er en mester i karakteroppbygging, og et titalls av de ansatte i Linkøpingpolitiet har virkelig satt spor i hodet mitt. Vel, har jeg lest alle ni bøkene i serien, men det at karakterene føles som gamle venner, gir alltid et pluss i margen.
Et annet "tema" om en kan kalle det det, er foreldres savn etter og omsorg for, sine barn. Malin har en voksen datter Tove, som jobber på et sykehus i Katmandu. Der har hun blitt glad i lille Tsingtsen som ligger for døden, og vi tar del i Toves desperasjon og sorg, samtidig som Malin kjemper med sitt eget mørke, når det gjelder sin fortid som alkoholmissbruker da Tove var liten.
Alle de tidligere bøkene i serien har hatt en stemme fra "den andre siden", hvor vi hører hva de allerede døde tenker og føler. I denne boken har vi de samme innslagene, men det føles ikke fullt så påtrengende og "ut av contekst" som tidligere, disse sekvensene er heller ikke så lange eller hyppige som før. (Jeg sier dette fordi jeg vet at mange ergrer seg over dette i Kallentoft sine bøker)
Mange ganger er handlingen lagt opp nesten som om det var en film. Hver karakter får en sin egen lille halvside, hvor vi får vite hva hver enkelt gjør akkurat i dette minutt. Det gir en liten stopp i fremdriften, men det gir anledning til å følge karakterenes private historier tett.
En annen ting som også minner om film, er alle de små cliffhangerne underveis, som konstaterer at de finner ut av en detalj, men leseren må vente enda litt før løsningen presenteres.
Jeg likte godt de første bøkene som har årstider i tittelen, men syntes de var drøyt bestialsk. I den påfølgende serien med samme hovedperson, er det elementene som pryder tittelen, og her er brutaliteten tonet ned noen hakk, heldigvis.
Hvordan havnet jeg her? Malin Fors står som forsteinet. Skogen er fremdeles mørk i den tidlige septembermorgenen, fra et industriområde utenfor Linköping sprer lukten av brannrøyk seg, og foran seg på bakken ser hun det brente liket av en kvinne.
Dagen før har en ni år gammel gutt blitt funnet død i en container. Myrdet. Han kom fra et ustabilt hjem, og det viser seg at han ofte har vandret alene omkring om kveldene.
Selv om det virker som en søkt tanke, aner Malin at det er en sammenheng mellom de to dødsfallene. På et eller annet vis hører gutten og kvinnen sammen. Verden brenner, og hvem vet hvordan veier krysses og mennesker møtes?
Forlag: Kagge
Utgitt: 6 januar 2017
Sider: 353
Kilde: Leseeksemplar
Det er mye brann i denne krimmen, det brenner i Linkøping, og i Doha, en kvinne brenner i skogen, og det brenner under beina på foreldre som holder på å miste barna sine. Det haster fælt for Malin og Zeke å finne ut hvem det er som har satt fyr på kvinnen og samtidig tatt livet av den lille gutten.
I løpet av sin etterforskning får vi et innblikk i det livet som tok slutt, da noen tok livet av lille Lukas. Skildringene av et ensomt liv sammen med en forfyllet mor, som ikke evnet å ta seg av ham er sterk lesning. Vi møter mange i denne historien som sliter med alkohol, og Malin blir stadig påminnet sitt eget missbruk, som hun endelig har fått bukt med.
Et annet tema i boken er sosial dumping, og de farer desperate mennesker setter seg selv i, ved å stole på at en mellommann skal skaffe dem jobb i et fremmed land.
Det blir sjelden spennende nok for meg når jeg leser krim, men Ildjegerne var virkelig vanskelig å legge fra seg. Historien byr på overraskende vendinger, et plott som er godt gjemt for leseren, og en løsning som lar vente på seg til siste side.
Mons Kallentoft er en mester i karakteroppbygging, og et titalls av de ansatte i Linkøpingpolitiet har virkelig satt spor i hodet mitt. Vel, har jeg lest alle ni bøkene i serien, men det at karakterene føles som gamle venner, gir alltid et pluss i margen.
Et annet "tema" om en kan kalle det det, er foreldres savn etter og omsorg for, sine barn. Malin har en voksen datter Tove, som jobber på et sykehus i Katmandu. Der har hun blitt glad i lille Tsingtsen som ligger for døden, og vi tar del i Toves desperasjon og sorg, samtidig som Malin kjemper med sitt eget mørke, når det gjelder sin fortid som alkoholmissbruker da Tove var liten.
Alle de tidligere bøkene i serien har hatt en stemme fra "den andre siden", hvor vi hører hva de allerede døde tenker og føler. I denne boken har vi de samme innslagene, men det føles ikke fullt så påtrengende og "ut av contekst" som tidligere, disse sekvensene er heller ikke så lange eller hyppige som før. (Jeg sier dette fordi jeg vet at mange ergrer seg over dette i Kallentoft sine bøker)
Mange ganger er handlingen lagt opp nesten som om det var en film. Hver karakter får en sin egen lille halvside, hvor vi får vite hva hver enkelt gjør akkurat i dette minutt. Det gir en liten stopp i fremdriften, men det gir anledning til å følge karakterenes private historier tett.
En annen ting som også minner om film, er alle de små cliffhangerne underveis, som konstaterer at de finner ut av en detalj, men leseren må vente enda litt før løsningen presenteres.
Har du lyst å starte 2017 med en spennende krim, da er Ildjegerne midt i blinken!