Hva som har ansporet meg til å låne denne boken på biblioteket kan jeg virkelig ikke huske. Et kjapt søk på nettet gjorde meg ikke klokere heller, for jeg fant ikke en eneste bloggomtale av boken. Romanen er Jon Krog Pedersen sin debutroman, og debutanter er det jo alltid spennende å stifte bekjentskap med.
Forlaget om boken:
Med unntak av litt øvre middelklasse-angst, er det meste tilsynelatende på stell med Hanna Tidemann. Hun er en frisk og fin ikke-lenger-ungdom fra verdens rikeste land. Men noe mangler. Hun har rømt til Berlin, men vet ikke fra hva. Hanna er usikker på mye, men er det én ting hun er helt, helt sikker på, er det at hjem til jul - det vil hun ikke. Hun gruer seg til å gi avslag på morens invitasjon. Faktisk gruer hun seg så mye at hun ikke gir avslag likevel.
Bekymringsmelding for Hanna Tidemann er en roman om store kvaler over små, umulige ting. Romanen er episodisk fortalt, og utgjør en kollasj over et familieliv. Den er også en refleksjon over hvordan vi skaper roller for hverandre og hvordan historier blir til.
Den delen av romanen jeg likte aller best er noen sider helt i begynnelsen, når pappa Halvor skildrer Hanna som veldig liten. De humret jeg meg gjennom, men alvoret tok snart over.
Vi blir kjent med Hanna Tidemann gjennom også å bli kjent med hennes familie. Journalistmor, prof.lit.far, broren Patrik, en kulinarisk tusenkunstner av en onkel og etterhvert også stefaren Finn.no. Hanna lever litt i sin egen boble, og verken en velmenende skoleadministrasjon, terapeuter eller familien greier å riste av henne apatien.
Patrik er hennes rake motsetning med sin energiske væremåte, sin hang til å reise og sin rastløshet i forhold til utdanning og jobbprosjekter. I forhold til ham er Hanna en saltstøtte, uten initiativ eller evne til å gjennomføre ting hun har satt seg fore.
Hun står i en haug med uløste bagatellmessige oppgaver, og hun gyver løs på de mest eksistensielle problemer, hvorfor er vi egentlig her, skulle jeg ikke gjøre noe helt annet, og hun tror ikke det er fordi hun er lat, men hun har nok med å tenke på alt mulig annet, sitt forhold til nær sagt alt rundt henne, inkludert seg selv, stopper hun opp og tenker, rett foran en uløst, umiddelbart løselig oppgave, og en ubehagelig følelse skyllende over seg. En følelse av å bli avslørt.
Utsnittet beskriver Hanna i et nøtteskall, det er sånn hun er når vi møter henne, og også når vi forlater henne. Romanen er nok mer et dypdykk inn i en sinnstilstand enn i et liv, og til tross for at noen av de andre historiene i denne fragmenterte romanen nok skal være med på å belyse Hannas tilstand, så er det få av dem som gjør at jeg blir bedre kjent med henne.
Takk og pris for onkel Bernard som ga smaksløkene mine noe å fryde seg over. Han lager gremolata, en dressing basert på persille, sitronskall, hvitløk og olje, og du kan gjette hvem som ble inspirert til å gjøre det samme!
Litt morsomt var det å lese om litteraturprofessorens "baby", en seminarrekke med tittelen Teorier om det teknogestiske i det 20. århundrets litteraturteori. Jeg skal ikke forsøke å utdype, men leser du disse sidene høyt, lover jeg deg tungegymnastikk av det tøffe slaget.
Språkføringen er helt på høyden og Hannas urolige/apatiske vesen blir glimrende skildret, men hvorfor fremstille teksten på en så tilgjort og oppstykket måte? Den eneste røde tråden var julemiddagen, men selv med den fikk vi smake hode, hale og midtpart på en og samme tid. Mange av sekvensene ble ikke satt inn i noen sammenheng, som han ambulansesjåføren og også det døde barnet, som kommer noe senere.
De få gangene jeg kvapp til litt, var da Hanna snakket med rektor Treholt eller med psykologen sin Skoglund, to mennesker jeg så for meg som menn, men som senere viste seg at de var kvinner, ellers var det ikke mange overraskelser å spore i teksten.
For meg ble ikke dette en høydare, noe jeg må gi min lineære hjerne mesteparten av skylden for. Er veldig spent på hva andre kommer til å skrive om denne romanen!
Forlaget om boken:
Med unntak av litt øvre middelklasse-angst, er det meste tilsynelatende på stell med Hanna Tidemann. Hun er en frisk og fin ikke-lenger-ungdom fra verdens rikeste land. Men noe mangler. Hun har rømt til Berlin, men vet ikke fra hva. Hanna er usikker på mye, men er det én ting hun er helt, helt sikker på, er det at hjem til jul - det vil hun ikke. Hun gruer seg til å gi avslag på morens invitasjon. Faktisk gruer hun seg så mye at hun ikke gir avslag likevel.
Bekymringsmelding for Hanna Tidemann er en roman om store kvaler over små, umulige ting. Romanen er episodisk fortalt, og utgjør en kollasj over et familieliv. Den er også en refleksjon over hvordan vi skaper roller for hverandre og hvordan historier blir til.
Den delen av romanen jeg likte aller best er noen sider helt i begynnelsen, når pappa Halvor skildrer Hanna som veldig liten. De humret jeg meg gjennom, men alvoret tok snart over.
Vi blir kjent med Hanna Tidemann gjennom også å bli kjent med hennes familie. Journalistmor, prof.lit.far, broren Patrik, en kulinarisk tusenkunstner av en onkel og etterhvert også stefaren Finn.no. Hanna lever litt i sin egen boble, og verken en velmenende skoleadministrasjon, terapeuter eller familien greier å riste av henne apatien.
Patrik er hennes rake motsetning med sin energiske væremåte, sin hang til å reise og sin rastløshet i forhold til utdanning og jobbprosjekter. I forhold til ham er Hanna en saltstøtte, uten initiativ eller evne til å gjennomføre ting hun har satt seg fore.
Hun står i en haug med uløste bagatellmessige oppgaver, og hun gyver løs på de mest eksistensielle problemer, hvorfor er vi egentlig her, skulle jeg ikke gjøre noe helt annet, og hun tror ikke det er fordi hun er lat, men hun har nok med å tenke på alt mulig annet, sitt forhold til nær sagt alt rundt henne, inkludert seg selv, stopper hun opp og tenker, rett foran en uløst, umiddelbart løselig oppgave, og en ubehagelig følelse skyllende over seg. En følelse av å bli avslørt.
Utsnittet beskriver Hanna i et nøtteskall, det er sånn hun er når vi møter henne, og også når vi forlater henne. Romanen er nok mer et dypdykk inn i en sinnstilstand enn i et liv, og til tross for at noen av de andre historiene i denne fragmenterte romanen nok skal være med på å belyse Hannas tilstand, så er det få av dem som gjør at jeg blir bedre kjent med henne.
Takk og pris for onkel Bernard som ga smaksløkene mine noe å fryde seg over. Han lager gremolata, en dressing basert på persille, sitronskall, hvitløk og olje, og du kan gjette hvem som ble inspirert til å gjøre det samme!
Litt morsomt var det å lese om litteraturprofessorens "baby", en seminarrekke med tittelen Teorier om det teknogestiske i det 20. århundrets litteraturteori. Jeg skal ikke forsøke å utdype, men leser du disse sidene høyt, lover jeg deg tungegymnastikk av det tøffe slaget.
Språkføringen er helt på høyden og Hannas urolige/apatiske vesen blir glimrende skildret, men hvorfor fremstille teksten på en så tilgjort og oppstykket måte? Den eneste røde tråden var julemiddagen, men selv med den fikk vi smake hode, hale og midtpart på en og samme tid. Mange av sekvensene ble ikke satt inn i noen sammenheng, som han ambulansesjåføren og også det døde barnet, som kommer noe senere.
De få gangene jeg kvapp til litt, var da Hanna snakket med rektor Treholt eller med psykologen sin Skoglund, to mennesker jeg så for meg som menn, men som senere viste seg at de var kvinner, ellers var det ikke mange overraskelser å spore i teksten.
For meg ble ikke dette en høydare, noe jeg må gi min lineære hjerne mesteparten av skylden for. Er veldig spent på hva andre kommer til å skrive om denne romanen!
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2016
Sider: 335
Kilde: Biblioteket