Når isen brister av Camilla Grebe - en smakebit

Tidligere har jeg lest serien om Siri Bergmann, som Camilla Grebe skrev sammen med sin søster Åsa Traff. Disse bøkene var veldig spennende, så det var med en viss forventning jeg startet lesingen av Når isen brister.

Fra bakpå boken:
Emma har en elsker. En elsker som er alt hun har drømt og mer til. Det er bare ett problem, han er direktør i kleskjeden som hun arbeider for. En upraktisk detalj, men samtidig veldig pirrende.

Etter forlovelsesmiddagen deres forsvinner Jesper sporløst. Og ikke lenge etter blir en ung kvinne funnet bestialsk myrdet i hans flotte hus i en fasjonabel forstad til Stockholm.
Peter Lindgren er en resignert, men rutinert politietterforsker. Han får hjelp av atferdsforskeren Hanne Lagerlind i etterforskningen av det bestialske drapet på den unge kvinnen. Drapet har tydelige likheter med en ti år gammel sak, som fortsatt er uløst.
Hvem er den drepte kvinnen? Har drapet noe med den ti år gamle saken å gjøre? Og hvor er den forsvunne elskeren?

Når isen brister er bygget opp av korte kapitler hvor tre forskjellige karakterer har sin egen jeg-stemme. Dette bidrar til tempo og høy fremdrift i handlingen, og det er ikke forvirrende å følge med på skiftene mellom hovedpersonene.

Boken er en krim, med mord og etterforskning og alt som hører med, men det er de personlige historiene til hovedpersonene som bidrar til dramatikk og spenning. Karakterskildringene er gode, litt fargerike til tider, men absolutt troverdige.

Politimannen Peter Lindgren, er den fremste hovedpersonen. Vi hører om hans litt sære personlighet som gjør at han skygger unna ansvar og forpliktelser, spesielt på det private plan. Handlingen tar oss med tilbake til hans møte med Jannet, som femten år tidligere ble mor til hans barn.

Jeg skulle ønske at hun alltid kunne være sånn. Men det var jo selvfølgelig et urimelig ønske. Man kan ikke be kjæresten sin om å være taus og naken. 
    I hvert fall ikke hele tiden.

Den unge butikkansatte Emma, som har involvert seg med sjefen sin har også en lang og kronglete bakgrunn, med foreldre som led under alkoholisme. Nå bor hun i en stor og flott leilighet, som hun har arvet av tanten sin, og kunne hatt det ganske godt hadde hun bare styrt unna forholdet til Jesper.

Hanne Lagerlind er den tredje stemmen, og den karakteren jeg likte best å lese om. Hun er 65 år, lever sammen med sin mann Owe, i et for lengst dødt ekteskap. Hun har fått en alvorlig demensdiagnose som skremmer henne, og må i tillegg takle ektemannens dårlige håndtering av sykdommen. Hanne er en erfaren forsker og atferdsviter, som bisto politiet for ti år siden, da et tilsvarende bestialsk mord, som det Peter og kollegene etterforsker nå, var under oppklaring.

Tidlig i boken får vi et frempek på Hanne og Peters relasjon, som ikke gir mening da, men som snart skal få sin forklaring. Flere sånne "teasere" blir servert underveis, noe som bidrar til en helhetsfølelse, etterhvert som lesingen går mot slutten, og handlingen skal gå opp.

Handlingen er medrivende til tusen, med mange små spenningstopper underveis. Jeg tar meg i å lure på hvor Jesper har blitt utav, hva Emma skal gjøre, hvordan det går med Hanne, og jeg har virkelig lyst å gi Peter et spark i baken underveis.

Til tross for et glimrende plott som er skildret på en original måte er her litt å sette fingeren på i forhold til språk. Allerede på første side stopper jeg opp. Jeg har sust inn i boken på første side uten å legge merke til siden foran hvor det står "Peter", noe som indikerer at fortelleren er en mann. Setningene begynner med jeg, og karakteren som snakker blir ikke introdusert med navn, men det som står på denne og de neste sidene, skildrer noe veldig feminint, så jeg var ikke i tvil om at "jeg" var en dame. (Som f.eks. å "unne seg noen støvler". Menn tenker vel ikke sånn, de handler det de trenger, mens vi kvinner gjerne unner oss noe fint)
Litt senere har en politimann stappet buksen ned i blå skoovertrekk, og jeg blir sittende å gruble over at det ikke er mulig (har prøvd).

Ord som studenteksamen (der vi ville sagt eksamen), et slagbord (jeg googlet og fant ut at det er det svenske ordet for klaffebord) svedjebruk er et norsk ord, men i denne sammenhengen føles det brukt helt feil. Og siste eksempel, går det an å være "oppriktig uinteressert"?
Dette er flisespikkeri, men detaljer som får meg til å stoppe opp i lesingen og undre meg over bruken og meningen noen ganger.

Tema i denne historien dreier seg rundt menn som svikter sitt ansvar. Peter svikter Hanne, Jannet, sønnen og foreldrene på flere forskjellige plan. Owe svikter Hanne, og Jesper svikter Emma og ikke minst personalet i konsernet han er med å styre.
Mordet som skal oppklares er som et sidetema å regne i forhold til all spenningen og dramatikken som foregår i livene til de involverte.

Etterhvert som vi nærmer oss slutten endrer krimmen karakter og viser tydelige tegn til psykologisk thriller. Hendelser underveis blir belyst fra en annen vinkel, og spørsmål blir sett på på en ny måte, og vips er bildet et helt annet. Mer vil jeg ikke røpe, for til tross for noe som i mitt hode muligens skyldes litt hastverk med oversettelsen, er dette en spennende thriller det absolutt er verdt å bruke tid på!