Selfies er den 7. boken i serien om Avdeling Q, en serie jeg leste med stor begeistring i begynnelsen, men etterhvert har fått et litt lunkent forhold til. Spenningen var derfor stor da jeg begynte å lese/høre hva Jussi Adler-Olsen har kokt i hop denne gangen.
![]()
Forlaget om handlingen:
Avdelingen står i fare for å legges ned på grunn av lav oppklaringsprosent. Rose er sunket ned i en dypt psykotisk tilstand, knyttet til en mørk fortid. Men snart hoper nye og intrikate saker seg opp for Carl, Assad og Gordon:
Tre unge jenter som lever på sosialstøtte, bestemmer seg for å rane en nattklubb når pengene de får fra det offentlige ikke strekker til. Saksbehandleren deres er ensom, bitter og alvorlig syk. Hun hater de kravstore klientene sine, og legger en djevelsk plan for hvordan hun skal hevne seg på dem.
En eldre kvinne blir funnet drept i Kongens Have. Tilsynelatende er disse hendelsenene helt uavhengige av hverandre, men etter hvert skal det vise seg å være en sammenheng mellom dem.
Aktivitetene i Carl Mørcks Avdeling Q, er primærhandlingen som strekker seg gjennom hele serien. Carl Mørk er lederen for en liten avdeling nede i kjelleren, som skal pusle med uoppklarte gamle saker. Han har fått tildelt en broket forsamling av mennesker, Rose som lider av alskens psykiske utfordringer, Assad, den kaffedrikkende araberen som fremstilles som dum, men er den egentlige hjernen av de fire, og Gordon den sist ansatte, som er (så vidt jeg husker) nevø av toppsjefen. I denne boken er det Roses historie som tar mesteparten av oppmerksomheten.
Carl Mørck på hjemmebane, er også en historie for seg selv. Hjemme har han en tidligere kollega Hardy, i forpleining. Han er paralysert og får hjelp hver time på dagen av sykepleieren sin, den teatralske homsen Morten. I tillegg har han en eks som svinser i kulissene...
I denne syvende boken forventer nok forfatteren at leserne kjenner til de faste karakterene, og hvordan Avd. Q fungerer. Bortsett fra at Roses utfordringer blir belyst og vi får en del svar vi har ventet på gjennom flere bøker, så hører vi ikke så mye om de andre karakterene denne gangen.
Carl Mørck og folkene hans får i oppdrag å se nærmere på et gammelt dødsfall, men som skal vise seg å ha sammenheng med en sak som etterforskerne i etasjen over jobber med. Vi får forhistorien til fire jenter, Jasmin, Denise, Michell og Anne-Line. Anne-Line er saksbehandleren til de andre tre på NAV, og i nåtid følger vi hver enkelts liv frem dit hvor begivenhetene fører dem sammen.
Alle fire jentene fremstilles som dumme, blonde snyltere. De er bare opptatt av makeup, mote, hår silikon og botox, og av å på enklest mulig måte skaffe seg penger, uten å måtte gjøre noe for det. Vi møter både mor og mormor til Denise og også disse kvinnene fremstilles som unnasluntrere. Jeg finner faktisk ikke en kvinne i denne historien som det er tak i, og dette irriterer meg når jeg leser. Jentene er til de grader karikert og unaturlig fremstilt, både utseendemessig og i forhold til holdninger og handlinger. Halvparten kunne vært morsomt (kanskje), men dette her ble bare tåpelig.
Med tanke på at jeg nylig har lest Knut Hamsuns foredrag hvor han går hardt ut mot forfattere som har endimensjonale karakterer, nikket jeg enig bort til min meterlange bokhylle med Hamsun, for Jussis karakterer fremstår nettopp som pappfigurer.
Endelig!! Jeg måtte bare si det, for jeg var så lei av Carls hang til å rette på det Assad sier, og i denne boken tar Assad til motmæle. Heldigvis er det ikke så mye fokus på kruttsterk tyrkisk kaffe heller, for spesialiteten til Assad har også fått mye oppmerksomhet. Vel, det får en jo til å tenke.... Assad har blitt en godt assimilert danske som snakker korrekt og drikker pulverkaffe, men han er ikke morsom lenger. Det var liksom Assad og Rose som gjorde serien spesiell i de første bøkene, men nå er Assad kjedelig og Rose..., nei jeg skal ikke røpe mer.
Som seg hør og bør er det Avd. Q som nøster opp i de andre etterforskernes sak, og til tross for at Carl Mørk har et anstrengt forhold til sjefene sine, ender det med at de får mye av hederen for at den pågående etterforskningen får sin løsning.
Har du fulgt serien er jeg sikker på at du også har glede av Selfie, jeg synes den er bedre enn den forrige De grenseløse, men ikke så forfriskende som de første bøkene i serien, og kjære Marco ham glemmer jeg aldri, for nå oversvømmes fortauene i Bergen av hans slekt.
![]()
Andre som har blogget om boken:
BokBloggBerit
Bjørnebok
Bokbloggeir
Borntobeareader
Avdelingen står i fare for å legges ned på grunn av lav oppklaringsprosent. Rose er sunket ned i en dypt psykotisk tilstand, knyttet til en mørk fortid. Men snart hoper nye og intrikate saker seg opp for Carl, Assad og Gordon:
Tre unge jenter som lever på sosialstøtte, bestemmer seg for å rane en nattklubb når pengene de får fra det offentlige ikke strekker til. Saksbehandleren deres er ensom, bitter og alvorlig syk. Hun hater de kravstore klientene sine, og legger en djevelsk plan for hvordan hun skal hevne seg på dem.
En eldre kvinne blir funnet drept i Kongens Have. Tilsynelatende er disse hendelsenene helt uavhengige av hverandre, men etter hvert skal det vise seg å være en sammenheng mellom dem.
Aktivitetene i Carl Mørcks Avdeling Q, er primærhandlingen som strekker seg gjennom hele serien. Carl Mørk er lederen for en liten avdeling nede i kjelleren, som skal pusle med uoppklarte gamle saker. Han har fått tildelt en broket forsamling av mennesker, Rose som lider av alskens psykiske utfordringer, Assad, den kaffedrikkende araberen som fremstilles som dum, men er den egentlige hjernen av de fire, og Gordon den sist ansatte, som er (så vidt jeg husker) nevø av toppsjefen. I denne boken er det Roses historie som tar mesteparten av oppmerksomheten.
Carl Mørck på hjemmebane, er også en historie for seg selv. Hjemme har han en tidligere kollega Hardy, i forpleining. Han er paralysert og får hjelp hver time på dagen av sykepleieren sin, den teatralske homsen Morten. I tillegg har han en eks som svinser i kulissene...
I denne syvende boken forventer nok forfatteren at leserne kjenner til de faste karakterene, og hvordan Avd. Q fungerer. Bortsett fra at Roses utfordringer blir belyst og vi får en del svar vi har ventet på gjennom flere bøker, så hører vi ikke så mye om de andre karakterene denne gangen.
Carl Mørck og folkene hans får i oppdrag å se nærmere på et gammelt dødsfall, men som skal vise seg å ha sammenheng med en sak som etterforskerne i etasjen over jobber med. Vi får forhistorien til fire jenter, Jasmin, Denise, Michell og Anne-Line. Anne-Line er saksbehandleren til de andre tre på NAV, og i nåtid følger vi hver enkelts liv frem dit hvor begivenhetene fører dem sammen.
Alle fire jentene fremstilles som dumme, blonde snyltere. De er bare opptatt av makeup, mote, hår silikon og botox, og av å på enklest mulig måte skaffe seg penger, uten å måtte gjøre noe for det. Vi møter både mor og mormor til Denise og også disse kvinnene fremstilles som unnasluntrere. Jeg finner faktisk ikke en kvinne i denne historien som det er tak i, og dette irriterer meg når jeg leser. Jentene er til de grader karikert og unaturlig fremstilt, både utseendemessig og i forhold til holdninger og handlinger. Halvparten kunne vært morsomt (kanskje), men dette her ble bare tåpelig.
Med tanke på at jeg nylig har lest Knut Hamsuns foredrag hvor han går hardt ut mot forfattere som har endimensjonale karakterer, nikket jeg enig bort til min meterlange bokhylle med Hamsun, for Jussis karakterer fremstår nettopp som pappfigurer.
Endelig!! Jeg måtte bare si det, for jeg var så lei av Carls hang til å rette på det Assad sier, og i denne boken tar Assad til motmæle. Heldigvis er det ikke så mye fokus på kruttsterk tyrkisk kaffe heller, for spesialiteten til Assad har også fått mye oppmerksomhet. Vel, det får en jo til å tenke.... Assad har blitt en godt assimilert danske som snakker korrekt og drikker pulverkaffe, men han er ikke morsom lenger. Det var liksom Assad og Rose som gjorde serien spesiell i de første bøkene, men nå er Assad kjedelig og Rose..., nei jeg skal ikke røpe mer.
Som seg hør og bør er det Avd. Q som nøster opp i de andre etterforskernes sak, og til tross for at Carl Mørk har et anstrengt forhold til sjefene sine, ender det med at de får mye av hederen for at den pågående etterforskningen får sin løsning.
Har du fulgt serien er jeg sikker på at du også har glede av Selfie, jeg synes den er bedre enn den forrige De grenseløse, men ikke så forfriskende som de første bøkene i serien, og kjære Marco ham glemmer jeg aldri, for nå oversvømmes fortauene i Bergen av hans slekt.
Forlag: Lydbokforlaget
Lyttetid: 15 timer og 46 minutter
Forlag: Aschehoug
Sider: 526
Kilde: Lese/lytteeksemplarer
BokBloggBerit
Bjørnebok
Bokbloggeir
Borntobeareader