Det var Ellikken, som med sin fristende omtale av Det synger i gresset, gjorde det umulig å overse Doris Lessing lenger. Romanen var hennes debut som forfatter, og for en debut, det er bare til å ta av seg hatten.
![]()
Etter å ha lest om Doris Lessing kjenner jeg igjen hendelser og skildringer i denne romanen, fra aspekter av hennes liv. Vi begynner med slutten, hvor en dame har blitt myrdet av en svart mann. Naboer, vitner og politiet er på stedet, men det er mer stemningen vi blir kjent med enn karakterene.
Vi er i Sør-Afrika og selv om 50-årenes holdninger til de svarte er kjent for meg, er det vont å tenke på at dette var livet for dem den gangen.
Når gamle nybyggere sier: En må lære å forstå landet, så mener de: Du må venne deg til vår oppfatning av de innfødte. De mener kort og godt: Gjør som vi, eller forsvinn.
I det påfølgende kapitlet blir vi kjent med Mary, vi hører om oppveksten hennes med en alkoholisert far og en fraværende mor. Livet hennes som ungdom, og årene som selvstendig kvinne, frem til hun takker ja til ekteskap med Dick Turner.
Herfra følger vi Mary og Dick i deres strev med å få farmen til å gi avkastning. Eller "deres" er å ta litt i, for Mary er ikke tilfreds, og bidrar ikke så mye til fellesskapet. Hun hater de innfødte og sliter ut hustjenerne med kjeft og mas. Dick er åpen for nye impulser og prøver seg med både bier, griser, kalkuner og kaniner før de setter opp en butikk på tomten sin. Når han endelig gir etter for presset og begynner å dyrke tobakk, går også dette galt. Alt går galt, og han plages av malaria flere ganger.
Forholdene de lever under og holdningene til de innfødte er hoderystende, men overbevisende skildret, og det jeg leser gjør sterkt inntrykk på meg. Det er ikke lett å si hvem det er mest synd på, Dick som ubehjelpelig strever på, eller Mary som avskyr farmen og blir mer og mer bitter.
Helt til sist i boken nærmer vi oss slutten, som også var starten på romanen. Vi blir bedre kjent med hvorfor naboen Charlie er så interessert i Dicks farm, og får vite litt mer om bakgrunnen til agronomen Tony Marston, som er med i første del, og er en av de tilstedeværende når liket beskues.
Ikke alt sies direkte i denne romanen, og Lessing overlater det til leseren å ut i fra sine egne erfaringer å gjøre seg opp en mening om forskjellige spørsmål. Det handler om å være menneske, om stolthet og fordommer og om spenningen mellom de svarte og hvite i Sør-Afrika.
Doris Lessing ble født i 1919 i Persia av engelske foreldre. 6 år gammel flyttet de til Sør-Rhodesia hvor familien eide en stor landeiendom, som til tross for mye slit, dessverre ga lite avkastning. Hun flyttet hjemmefra som femtenåring, og giftet seg første gang 19 år gammel, men bare 4 år senere forlot hun mann og sine to små barn. Like etter giftet hun seg med Gottfried Lessing og fikk en gutt med ham. I 1949 flyttet hun tilbake til England og ga ut Det synger i gresset som den første av mange romaner med feministisk handling. Etterhvert ble tekstene hennes preget av både politisk radikalt tilsnitt, og senere science-fiction, som blomstret ut av hennes interesse for åndelige temaer, sufisme og islamsk mystikk. Hun er den eldste forfatteren som har mottatt Nobelprisen i litteratur 88 år gammel.
Vi er i Sør-Afrika og selv om 50-årenes holdninger til de svarte er kjent for meg, er det vont å tenke på at dette var livet for dem den gangen.
Når gamle nybyggere sier: En må lære å forstå landet, så mener de: Du må venne deg til vår oppfatning av de innfødte. De mener kort og godt: Gjør som vi, eller forsvinn.
I det påfølgende kapitlet blir vi kjent med Mary, vi hører om oppveksten hennes med en alkoholisert far og en fraværende mor. Livet hennes som ungdom, og årene som selvstendig kvinne, frem til hun takker ja til ekteskap med Dick Turner.
Herfra følger vi Mary og Dick i deres strev med å få farmen til å gi avkastning. Eller "deres" er å ta litt i, for Mary er ikke tilfreds, og bidrar ikke så mye til fellesskapet. Hun hater de innfødte og sliter ut hustjenerne med kjeft og mas. Dick er åpen for nye impulser og prøver seg med både bier, griser, kalkuner og kaniner før de setter opp en butikk på tomten sin. Når han endelig gir etter for presset og begynner å dyrke tobakk, går også dette galt. Alt går galt, og han plages av malaria flere ganger.
Forholdene de lever under og holdningene til de innfødte er hoderystende, men overbevisende skildret, og det jeg leser gjør sterkt inntrykk på meg. Det er ikke lett å si hvem det er mest synd på, Dick som ubehjelpelig strever på, eller Mary som avskyr farmen og blir mer og mer bitter.
Helt til sist i boken nærmer vi oss slutten, som også var starten på romanen. Vi blir bedre kjent med hvorfor naboen Charlie er så interessert i Dicks farm, og får vite litt mer om bakgrunnen til agronomen Tony Marston, som er med i første del, og er en av de tilstedeværende når liket beskues.
Ikke alt sies direkte i denne romanen, og Lessing overlater det til leseren å ut i fra sine egne erfaringer å gjøre seg opp en mening om forskjellige spørsmål. Det handler om å være menneske, om stolthet og fordommer og om spenningen mellom de svarte og hvite i Sør-Afrika.
Jeg slutter meg til Ellikken, og anbefaler gjerne Det synger i gresset videre!
*******
Doris Lessing ble født i 1919 i Persia av engelske foreldre. 6 år gammel flyttet de til Sør-Rhodesia hvor familien eide en stor landeiendom, som til tross for mye slit, dessverre ga lite avkastning. Hun flyttet hjemmefra som femtenåring, og giftet seg første gang 19 år gammel, men bare 4 år senere forlot hun mann og sine to små barn. Like etter giftet hun seg med Gottfried Lessing og fikk en gutt med ham. I 1949 flyttet hun tilbake til England og ga ut Det synger i gresset som den første av mange romaner med feministisk handling. Etterhvert ble tekstene hennes preget av både politisk radikalt tilsnitt, og senere science-fiction, som blomstret ut av hennes interesse for åndelige temaer, sufisme og islamsk mystikk. Hun er den eldste forfatteren som har mottatt Nobelprisen i litteratur 88 år gammel.