Det er ikke til å stikke under en stol, Jo Nesbø og Harry Hole er to menn som får mitt blod til å bruse. Endelig ny krim fra Nesbø, og selv om forventningene var store, innfridde han til tusen!
Forlagets introduksjon:
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vamyprisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien.
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.
Harry Hole har blitt lærer og har overlatt roret til spesialetterforsker Katrine Bratt, men når denne saken tilspisser seg truer politimester Mikael Bellman ham tilbake i etterforskerstaben. Bellman er ikke den eneste uspiselige polititjenestemannen i denne boken, hans gamle barndomsvenn Truls Berntsen, den udugelige drittsekken greier å få meg skikkelig stresset når jeg leser.
Heldigvis kommer den ferske etterforskeren Anders Wyller inn i bildet, og ham kan jeg like! Smart og hardt arbeidende uten å være en streber.
Nesbø har gitt oss noen sterke kvinner i denne boken, sterke, egenrådige men i overkant opptatt av sex. Journalisten Mona Daa, Katrine Bratt og også Rakel fremstilles på en rå og maskulin måte. Jeg kan ikke annet enn å humre over at kvinnene i denne krimmen blir skildret som selvstendige og smarte, mens flere av mennene er dumme som brød, uærlige og med uetiske hensikter.
Tørst er Nesbø på sitt beste. Språket er røft og plottet er intrikat, samtidig som han greier å få handlingen til å gå opp på eminent vis. Skildringene av selve mordene er bestialske, men selv om det er grusomme handlinger som beskrives, kjenner vi ofrene for dårlig til at det blir tårer ut av det.
Saken blir oppklart ganske så tidlig i boken, men siden er den ikke oppklart likevel. Sånn holder vi på gjennom hele boken, så jeg kan trygt si at det ikke er slutt før det er slutt. Slutten var for meg en smule kaotisk, vi nærmer oss 500 sider, og nå settes alle kluter til for å nøste sammen de løse trådene. Her overlates ingenting til leserens egen fantasi, koblinger blir gjort mellom mennesker, alle får gjort opp seg i mellom, og det er virkelig "stille etter stormen" når historien har nådd sin slutt.
Tørst er saftig, original og temmelig hardkokt lesning, men karakterene er utrolig gode og handlingen henger sammen, så at enkelte av hendelsene er temmelig usannsynlig, har liten innvirkning på min leseopplevelse.
Andre bloggere om boken: Gro, Bjørn og Pervoluto
Forlagets introduksjon:
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vamyprisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien.
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2017
Sider: 527
Kilde: Leseeksemplar
Harry Hole har blitt lærer og har overlatt roret til spesialetterforsker Katrine Bratt, men når denne saken tilspisser seg truer politimester Mikael Bellman ham tilbake i etterforskerstaben. Bellman er ikke den eneste uspiselige polititjenestemannen i denne boken, hans gamle barndomsvenn Truls Berntsen, den udugelige drittsekken greier å få meg skikkelig stresset når jeg leser.
Heldigvis kommer den ferske etterforskeren Anders Wyller inn i bildet, og ham kan jeg like! Smart og hardt arbeidende uten å være en streber.
Nesbø har gitt oss noen sterke kvinner i denne boken, sterke, egenrådige men i overkant opptatt av sex. Journalisten Mona Daa, Katrine Bratt og også Rakel fremstilles på en rå og maskulin måte. Jeg kan ikke annet enn å humre over at kvinnene i denne krimmen blir skildret som selvstendige og smarte, mens flere av mennene er dumme som brød, uærlige og med uetiske hensikter.
Tørst er Nesbø på sitt beste. Språket er røft og plottet er intrikat, samtidig som han greier å få handlingen til å gå opp på eminent vis. Skildringene av selve mordene er bestialske, men selv om det er grusomme handlinger som beskrives, kjenner vi ofrene for dårlig til at det blir tårer ut av det.
Saken blir oppklart ganske så tidlig i boken, men siden er den ikke oppklart likevel. Sånn holder vi på gjennom hele boken, så jeg kan trygt si at det ikke er slutt før det er slutt. Slutten var for meg en smule kaotisk, vi nærmer oss 500 sider, og nå settes alle kluter til for å nøste sammen de løse trådene. Her overlates ingenting til leserens egen fantasi, koblinger blir gjort mellom mennesker, alle får gjort opp seg i mellom, og det er virkelig "stille etter stormen" når historien har nådd sin slutt.
Tørst er saftig, original og temmelig hardkokt lesning, men karakterene er utrolig gode og handlingen henger sammen, så at enkelte av hendelsene er temmelig usannsynlig, har liten innvirkning på min leseopplevelse.
Andre bloggere om boken: Gro, Bjørn og Pervoluto
