Kjærlighetens førti bud av Elif Shafak

Elif Shafak er en av Tyrkias mest leste forfattere, og har utgitt 15 bøker. Jeg lot meg begeistre av hennes roman Arkitektens læregutt, og var derfor spent på Kjærlighetens førti bud, til tross for den litt "bløte" tittelen.

Forlagets presentasjon:
På det urolige 1200-tallet, en tid fylt av religionskrig og maktkamp, møter poeten Rumi sin åndelige veileder, den vandrende dervisjen kjent som Shams av Tabriz. Rumi forvandles fra en vellykket, men ulykkelig geistlig til en engasjert mystiker, poet og talsmann for den universelle kjærligheten. Det åndelige båndet mellom Rumi og Shams møter mye motstand fra mektige krefter – og de blir sveket av dem som står dem nærmest.
I dagens Massachusetts blir trebarnsmoren Ella Rubenstein inspirert av Rumis kjærlighetsbudskap. Det gir henne styrke til å gjennomføre sin egen nødvendige livsendring.

Dessverre ble det for "bløtt" for meg denne gangen. Den delen som hadde sin handling på forskjellige steder i østen på 1200-tallet, glapp helt unna min hjerne. Jeg greide ikke finne hode og eller hale på karakterene, jeg hadde problemer med å skjønne hvem som var fortellerstemmen, evt. om det var flere.

Ca. halvveis i boken kjedet jeg meg sånn at valget sto mellom å legge den vekk eller skumme. Derfor hoppet jeg over hundre sider og landet akkurat der hvor Ella endelig skulle få treffe forfatteren som hun leser manus for, og som hun etter litt korrespondanse på mail, har forelsket seg i. Historien i nåtid om Ella og hennes oppvåkning fra familiesløvheten, fengslet meg nok til at jeg i fortsettelsen bladde meg frem til det som handlet om henne. Dessverre fikk også denne delen av handlingen en platt og forutsigbar slutt.

Romanen som forfatteren Aziz Z. Zahara har skrevet, er handlingen i bihistorien, som finner sted på 1200-tallet. Det føles ikke som et romanmanus når jeg leser det, men en historie i historien, som ikke passer særlig godt inn i handlingen forøvrig. Denne historien, som fyller mesteparten av romanen, er fylt med mystikere, sufier og vandrende dervisjer, og naturligvis følger det med førti bud, du kan ligge på minnet og som kanskje gjør deg til et bedre menneske.

Vel, vel... jeg anbefaler gjerne Arkitektens læregutt, men denne her var ikke noe for meg. Synes du omtalen ble for ynkelig, kan du gjerne ta en titt på bloggene Mycriminalmind og Heartart, de har skrevet fine omtaler av boken, og er betydelig mer positiv enn jeg er.


Jeg leste tyrkisk bok i solen mens jeg spiste tyrkiske moreller, forholdene var altså perfekte for en fin lesestund, men til tross for de idylliske omgivelsene og den velvillige innstillingen, falt ikke kortene helt på plass.