Celestine av Olga Ravn

Olga Ravn er dansk og har gitt ut flere ting før, men dette er hennes første roman. Hun har arbeidet som litteraturkritiker og redaktør og har også undervist på forfatterskoler. Sammen med en annen har hun opprettet skriveseminaret Hekseskolen, og at hun er opptatt av gjenferd og sånt, gjenspeiler seg i denne romanen.

Forlagets presentasjon:
Celestine er ein gåtefull, lyrisk og fortetta roman, der vi møter ei ung lærarinne som flyttar til bygda for å undervise på ein kostskule, samstundes som ho kjempar ein indre kamp med den kaotiske barndommen sin. Med seg har ho kjærasten Kim, men relasjonen mellom dei går det heller dårleg med. 

Kostskulen var tidlegare eit slott, og lærarinna blir oppslukt av historia om spøkelset Celestine, som skal ha blitt mura inne i veggene. Snart byrjar lærarinna sjølv å vandre rundt i gangane om natta, iført ein kvit kjole, heimsøkt også av spøkelsa frå si eiga fortid som skilsmissebarn.


Celestine er en roman som er liten av format, og med forholdsvis få sider, allikevel brukte jeg lang tid på å lese den.
Det tar tid før vi blir kjent med lærerinnen som forblir anonym og temmelig "flat" gjennom hele historien. Teksten er det jeg ville kalle lyrisk eller poetisk, noe som vanligvis får mitt lineære, konkrete hode til å streve med å få hode og hale på handlingen. Så også her....

Etterhvert befinner lærerinnen seg på skolen, hun går igjen i gangene mens hun stalker en elev. Nå ble lesingen enklere, mer håndfast, og fremdriften raskere. Språket er temmelig rått til tider, og som leser følte jeg meg litt overrumplet av disse sekvensene.

Forelskinga mi inneheld berre draumen om penetrasjon og vald. Eg går over tunet, vinden blæs hardt inn i munnen min. Eg vil at vinden skal vera den erigerte kuken til eleven. Eit kjærteikn med vald i seg. All valden Kim ber på, som dreg han saman i ein krampe han ikkje vil kjennast ved. Den valden vil eg kjærteiknast av, ei vilkårleg valdshandling.

Romanen er overfladisk innom flere tema, som ensomhet, spiseforstyrrelser, urinveisinfeksjon og lus. Kapitlene er korte og handlingen har bare innimellom naturlig rekkefølge. Halvveis får vi et naturlig stopp, når Celestine får litt taletid, og når del to starter noe sider etter dette har vi i følge overskriften, forflyttet oss ett år frem i tid, uten at det har noe å si.

Eg lærte meg å elska lusene som meg sjølv. Eg lærte meg å fortena dei. Eg var det som gjekk i rotning. Eg var dei tidlegare liva til vaksne menneske. Eg hadde eit rom i huset til far min og eit i huset til mor mi. Når eg ikkje var på romma, var dei nedlagde område. Unødvendige organ. Eg bar heile tida med meg eit fjernt og stengt område. Kisteforma, på noko vis.

Når jeg er tålmodig og jobber hardt kan jeg se at dette er en mørk roman om en ensom sjel. Jeg brukte mye tid på å lese deler av romanen på nytt, for å se om noe ga gjenklang, eller om den fikk meg til å føle noe. Jeg tror jeg var så utslitt av å prøve at ingenting festet seg.

Det er tydelig at Olga Ravn kan skrive, men språket hennes er for meg litt for svevende og oppkonstruert på et vis, det er som om hun prøver for hardt, og glemmer historien sin. 
Er du av dem som søker romaner utenom det vanlige, er jeg sikker på at du kan få en fin leseopplevelse med Celestine, og jeg er spent på hva ivrige bokbloggere har å si om den ☺