Torkil Damhaug debuterte i 1996 med romanen Flykt, måne. Etter tre romaner gikk han over til å skrive krim, og har med Glasshjerte ni utgivelser å vise til. For to av kriminalromanene sine har han mottatt Rivertonprisen, så krim er virkelig en sjanger han kan.
![]()
Forlagets introduksjon:
Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.
Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.
Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er.
Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.
Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.
Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.
Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er.
Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2017
Sider: 413
Kilde: Leseeksemplar
Glasshjerte er en kriminalroman hvor det skjer noe hele tiden, men til tross for mange spenningstopper er det ikke noe heseblesende over handlingen. Fokus ligger på forsvarsadvokatens arbeid med å få Mikkel frikjent, et arbeid de etterhvert får hjelp av andre til å utføre.
Vi møter Mikkel og Robin to brødre som er veldig glad i hverandre. Mikkel er en 19 år gammel gutt som er utrolig flink til å ta seg av sin litt yngre, hjerneskadede bror, som trenger å bli tatt vare på. Mor og far er kunstnere begge to, far er en kjent skuespiller mens mor maler bilder. Mikkel og Robin er også flink å tegne, og tegningene som disse to lager har en rolle i romanen.
Robbins manglende språk blir skildret på en realistisk og overbevisende måte. Hangen hans til å snu og gjenta setninger som blir sagt til ham, er fryktelig irriterende, men etterhvert som det gjentok seg begynte hodet mitt å akseptere det på en fin måte.
Robin løp ut, bort til trappen.
- Snakker du med noen?
- Snakker du med noen.
Ja, jeg snakker med deg. Inga gikk etter ham ned trappen.
Inga en en jente Mikkel treffer på universitetet, som forelsker seg i ham. Hun får etterhvert en stor rolle i dramaet som utspiller seg.
Det er i det hele tatt mange som har viktige roller her, og noe av det som går igjen er at mange av karakterene har hemmeligheter fra tidligere i livet som preger dem.
Karakterene blir skildret godt men det holdes alltid noe tilbake, sånn at leseren blir litt usikker på om de er den de gir seg ut for å være. Carl Fredrik Rivers er en av disse. Han var en aktet advokat, som tilsynelatende har gjort noe dumt, for når historien vår begynner har han akkurat sluppet ut av fengsel etter å ha sonet ni år for drap. Et drap han ikke husker å ha begått.
Hans gamle arbeidsgiver gir ham en konsulentrolle når drapet på Amina skal etterforskes, for det er dette advokatkontoret som får i jobb å forsvare Mikkel når han blir anklaget for mordet.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om karakterene, deres dybde og psykologiske trekk, men jeg nøyer meg med å si at Damhaug har gjort et glimrende stykke arbeid her. Han har veldig gode dialoger og betraktninger rundt livet, og skildrer mellommenneskelige forhold på en flott måte, bortsett fra kanskje et lite ankepunkt.
Også i denne historien er det en muslimsk familie, og jeg vet ikke om Damhaug mener å gi dem karaktertrekk "utenom boksen", siden han gjør den opprinnelig norske og nå konverterte moren til fanatiker. Den opprinnelige muslimske faren blir skildret som godt integrert og vestlig i sine synspunkter og holdninger, mens sønnen i huset fremstår nærmest radikalisert, med den oppførselen sin. Den drepte Amina, har også et spesielt personlighetstrekk, så det er nesten så det blir "for mye av det gode" med denne familien.
Handlingen har god driv med mange vendepunkter. Subtile frampek gjør at leseren aldri blir trygg på hva som skjer, og denne Boel som går igjen får det til å gå rundt i hodet på meg. Robin som utagerer med å dundre løs på lysbryteren, dette pepperkakehuset til naboen og Eltons angst for sykdom, gjør at jeg formelig sitrer av spenning når jeg leser.
Litt artig var det at Elton har konsultert doktor Ingvaldsen i Bergen for sine mange plager, som helt tydelig sitter i hodet. Jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen mens jeg leste, og frydet meg over at han har fått en rolle i boken.
Vi møter Mikkel og Robin to brødre som er veldig glad i hverandre. Mikkel er en 19 år gammel gutt som er utrolig flink til å ta seg av sin litt yngre, hjerneskadede bror, som trenger å bli tatt vare på. Mor og far er kunstnere begge to, far er en kjent skuespiller mens mor maler bilder. Mikkel og Robin er også flink å tegne, og tegningene som disse to lager har en rolle i romanen.
Robbins manglende språk blir skildret på en realistisk og overbevisende måte. Hangen hans til å snu og gjenta setninger som blir sagt til ham, er fryktelig irriterende, men etterhvert som det gjentok seg begynte hodet mitt å akseptere det på en fin måte.
Robin løp ut, bort til trappen.
- Snakker du med noen?
- Snakker du med noen.
Ja, jeg snakker med deg. Inga gikk etter ham ned trappen.
Inga en en jente Mikkel treffer på universitetet, som forelsker seg i ham. Hun får etterhvert en stor rolle i dramaet som utspiller seg.
Det er i det hele tatt mange som har viktige roller her, og noe av det som går igjen er at mange av karakterene har hemmeligheter fra tidligere i livet som preger dem.
Karakterene blir skildret godt men det holdes alltid noe tilbake, sånn at leseren blir litt usikker på om de er den de gir seg ut for å være. Carl Fredrik Rivers er en av disse. Han var en aktet advokat, som tilsynelatende har gjort noe dumt, for når historien vår begynner har han akkurat sluppet ut av fengsel etter å ha sonet ni år for drap. Et drap han ikke husker å ha begått.
Hans gamle arbeidsgiver gir ham en konsulentrolle når drapet på Amina skal etterforskes, for det er dette advokatkontoret som får i jobb å forsvare Mikkel når han blir anklaget for mordet.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om karakterene, deres dybde og psykologiske trekk, men jeg nøyer meg med å si at Damhaug har gjort et glimrende stykke arbeid her. Han har veldig gode dialoger og betraktninger rundt livet, og skildrer mellommenneskelige forhold på en flott måte, bortsett fra kanskje et lite ankepunkt.
Også i denne historien er det en muslimsk familie, og jeg vet ikke om Damhaug mener å gi dem karaktertrekk "utenom boksen", siden han gjør den opprinnelig norske og nå konverterte moren til fanatiker. Den opprinnelige muslimske faren blir skildret som godt integrert og vestlig i sine synspunkter og holdninger, mens sønnen i huset fremstår nærmest radikalisert, med den oppførselen sin. Den drepte Amina, har også et spesielt personlighetstrekk, så det er nesten så det blir "for mye av det gode" med denne familien.
Handlingen har god driv med mange vendepunkter. Subtile frampek gjør at leseren aldri blir trygg på hva som skjer, og denne Boel som går igjen får det til å gå rundt i hodet på meg. Robin som utagerer med å dundre løs på lysbryteren, dette pepperkakehuset til naboen og Eltons angst for sykdom, gjør at jeg formelig sitrer av spenning når jeg leser.
Litt artig var det at Elton har konsultert doktor Ingvaldsen i Bergen for sine mange plager, som helt tydelig sitter i hodet. Jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen mens jeg leste, og frydet meg over at han har fått en rolle i boken.
Språket i romanen er nydelig, og med få ord greier Damhaug å gi oss tankevekkende refleksjoner på løpende bånd.
Sofie så ut til å tenke seg om.
Kanskje du kan være her en time eller to. Når jeg har vasket ham.
Jeg blir her så lenge du vil.
Sofie nikket, men sa ikke takk. Å få hjelp blir fort en vane, tenkte Inga. Men hun hadde bedt om det selv. Sørge for at de trengte henne. Hennes måte å prøve å bli likt på.
Glasshjerte er en velskrevet og til de grader spennende krim, som har det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut. Uten å utdype nærmere vil jeg til slutt si at jeg godt kunne tenke meg en annen avslutning av boken, men jeg likte historien godt, og anbefaler den gjerne videre!
Sofie så ut til å tenke seg om.
Kanskje du kan være her en time eller to. Når jeg har vasket ham.
Jeg blir her så lenge du vil.
Sofie nikket, men sa ikke takk. Å få hjelp blir fort en vane, tenkte Inga. Men hun hadde bedt om det selv. Sørge for at de trengte henne. Hennes måte å prøve å bli likt på.
Glasshjerte er en velskrevet og til de grader spennende krim, som har det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut. Uten å utdype nærmere vil jeg til slutt si at jeg godt kunne tenke meg en annen avslutning av boken, men jeg likte historien godt, og anbefaler den gjerne videre!