Denne forfatteren har solgt over en million bøker i Norge, så hun må regnes som en av de mest populære i denne sjangeren. Jeg har lest mange av dem, men det er nok fremdeles Drømmehjerte som er favoritten.
![]()
Fra bakpå boken:
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.
Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.
I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.
Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.
Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.
Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.
Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun – og barndommen er brått revet bort.
Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.
I første del av boken blir vi introdusert til forhistorien til de tre jentene. Disse historiene er flettet sammen av nåtidshistorien, hvor jentene rømmer og redder seg ut av Las Vegas i skjul av et godstog.
Jentene lever sine liv hver på sitt sted, sammen med foreldre som mer eller mindre greier å ta seg av dem. Disse glimtene inn i deres barndom er glimrende skildret, men dessverre tynnes disse sterke historiene ut av mange bråstopp og at tanken ikke foredles til følelser.
Temaet trafficking er i utgangspunktet noe vi nordmenn ikke forholder oss til i hverdagen, men dette legger ikke hinder i veien for at det kunne blitt en sterk historie allikevel. Dessverre fikk ikke Samartin meg til å tørke det våte ut av øyet en eneste gang, det var faktisk så vidt jeg greide å presse frem litt bekymring for de tre jentene.
Selv synes jeg romanen er full av påbegynte tanker som ikke fører til noe. Intrigebyggingen ser ut til å ville omfavne mye på en gang, men det ender opp med mange halvkvedede viser.
Karakterene er svake, og etter å ha lagt bort boken noen dager, slet jeg med å skille karakterene fra hverandre, når jeg skulle lese slutten.
Det er en samtidshistorie om et viktig tema, som tilfører lite nytt og forblir anemisk gjennom det hele. Betraktningene som gjøres er på et vis naive, men tonen er usentimental og temmelig optimistisk, så ikke kvie deg for å lese romanen, om du i utgangspunktet tenker at tema er for tøft for deg.
 |
| Sarah Natasha Melbye i samtale med Cecilia Samartin på høstsleppet i september |
Forlag: Juritzen
Utgitt: 2017
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar