Nord er Merethe Lindstrøms niende roman. For Dager i stillhetens historie mottok hun Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris, og den tok også meg med storm. Jeg leste også Fra vinterarkivene med glede, så forventningene var store til årets roman.
![]()
Forlaget om boken:
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.
Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.
Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.
Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.
Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.
Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.
De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.
Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.
En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.
Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.
Nord er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn.
Merethe Lindstrøm får en mer og mer lyrisk penn, og i Nord benytter hun et poetisk språk og en skriveteknikk som gir meg både ståpels og litt å jobbe med. Jeg innrømmer det gjerne, romaner uten innledning og avslutning, som er strippet for bakgrunnsinformasjon, hvor vi vet "next to nothing" om karakterene og det heller ikke gies noen avklaringer, de romanene sliter jeg litt med. Når jeg klarer å se bort i fra alt det "tekniske" ved teksten, og bare lytte til setningene uten å forsøke å forstå hver enkelt, da skjer det noe magisk.
Omstendighetene blir klarere underveis. Jeg-personen forblir navnløs, men blir kalt flere ting. Han skildrer livet sitt i en periode hvor han ble reddet av den unge piken Aneska. I nåtid er han på flukt, på en lang marsj gjennom et landsbyer hvor lik ligger strødd. De møter også levende mennesker, men ikke mange av dem vil dele mat og husrom med dem. Vi vet ikke hva som har skjedd, en krig er slutt, men hovedpersonen vår synes å frykte frigjørere like mye som soldater og vakter fra fangeleirene. Det er stor matmangel men hovedpersonen virker overbevist om at redningen er å gå nordover.
Romanen begynner med at "jeg" får øye på en 6-7 år gammel gutt oppe i et tre. De slår etterhvert følge, og det er disse to pluss en liten 1-åring de plukker med seg, som utgjør gruppen.
Barnet og ansiktet, det stille hylet, øynene virrer. Jeg liker ikke å se på henne. La henne være, sier jeg. Gutten står med smårollingen, holder henne fast. Vi kan ikke ta med oss noe sånt. Jeg er bestemt. Noe sånt ser tilbake på meg. Han sier at hun kan ikke sitte igjen alene ved siden av de andre, de er ikke mer, borte alle sammen. Sier det lavt, som om de kan høre.
De snakker ikke om det som var, men forsøker å takle ensomheten så godt det lar seg gjøre. Vår venn har en redsel for å bli gal, han ser på den lille gutten som hang seg på ham, og tror i forvirring at det er ham selv. Han spør seg selv, "hvem er jeg"? Han har også en deformert pukkel på ryggen, som krever noe av oppmerksomheten, men jeg skjønte ikke helt hva denne detaljen skulle bety for handlingen i sin helhet.
Det er noe dystopisk og mørkt over hele historien, og bortsett fra det at de tre barna tok seg av hverandre, var det ikke mange lysglimt å se. Jeg kunne ønsket meg at romanen var hundre sider lengre, så det ble plass til karakteroppbygging og en avslutning. Etter endt lesning tenkte jeg på denne gutten, og lurte på hva som kom til å skje med ham, men jeg glemte ham fort, siden jeg ikke kjenner ham.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 214
Kilde: Leseeks
 |
| Merethe Lindstrøm på et foredrag på biblioteket i 2013 |