Jannikeevangeliet er Marjam Idriss sin debut som forfatter. Hun kommer fra Eritrea, men er oppvokst på Sola, hun har studert litteratur ved universitetet i Cambridge og bor i London, hvor hun jobber i bokhandel og driver med oversetting. Dette er en sterk debut, så jeg håper inderlig at flere vil lese romanen hennes!
![]()
Forlaget om romanen:
Jannike har gitt opp. Hun flytter inn under farmorens seng på gamlehjemmet og forsvinner inn i noe helt eget, der ingen andre enn talkshowvertene som befolker livet hennes kan nå henne.
Layla forelsker seg i en annen kvinne på flyktningmottaket der hun bor, men fordømmelsen er ikke til å leve med. Hun står alene igjen i et nytt land hvor gullrekka, NAV og ensomhet er de viktigste kodene å knekke.
Da Layla begynner å jobbe på sykehjem og oppdager den snikinnflyttede Jannike, blir det klart at de har dultet borti hverandre før.
Mennesker med minoritetsbakgrunn var sjelden tema i romaner før, men nå begynner det å bli ganske vanlig. I Marjam Idriss` debutroman gir en av hovedpersonene oss en fin skildring av hvordan det kan oppleves av en innvandrer, å skulle leve i Norge. Tidligere erfaringer hadde gjort meg litt skeptisk til tematikken, men denne romanen tok meg med storm!
I store deler av romanen møter vi Layla og Jannike i vekslende kapitler. Handlingen er parallell i perioder, men deres veier krysses flere ganger, så en viss samhandling får vi også. Marjam Idriss bruker et flott språk, det er jordnært og kortfattet, men til tider så vakkert at jeg må lese setninger på nytt.
Layla møtte ikke opp på neste vakt. I stedet trasket hun alene rundt blokka si, hendene i lomma, og lot som ingen kunne se henne. Hun så for seg at huden ble gjennomsiktig, at klærne ble tynnere og tynnere helt til de ikke var der lenger. Helt til hun ikke var der lenger. Hun strekte hånda ut foran seg, så trærne tvers gjennom hånda, la seg ned i søla; var søle.
Det handler mye om å være usynlig for verden, eller i Laylas tilfelle, å føle seg forhåndsdømt av samfunnet. Som når kollegene hennes prøver å forklare henne at i Norge er det ok å være lesbisk, og kommenterer at hun sikkert ikke har hørt om lesber, der hun kommer fra. Vi får en fin følelse av hva det betyr å bli integrert i det norske samfunnet, og når Layla begynner å jobbe på sykehjemmet reflekterer hun over vår fremmedfrykt:
På sykehjemmet var rasistene ærlige og dårlige til beins; utenfor var de "ikke rasist, men" eller altfor overbærende til at hun kunne løpe fra dem.
Så er det Jannike da, en annen fantastisk karakter som skildrer ensomheten og redselen i et menneskes liv. Et menneske som har forsvinnende dårlige selvfølelse og som smuldrer opp foran øynene på oss. Hun lever livet i bestemor Astrids sykeværelse, helt til personalet blir oppmerksom på omfanget av "besøkene" hennes.
Livet hennes er befolket av superhelter fra tv, av tekststrofer fra musikken hun hører på tv, av Dr. Phil, Ricki Lake og Skavlan som snakker direkte til henne. De nører oppunder hennes egen anger, usikkerhet og ensomhet.
Når vi nærmer oss slutten på romanen befinner begge hovedpersonene seg på et ensomt sted i livet. Ting har skjedd i begges liv, som har ført dem bort fra den trygge rammen de hadde rundt hverdagen sin. Layla opplever en sterk følelse av skam, og flere uheldige misforståelser forsterker denne følelsen. Jannike føler også skam, over å ha sviktet lillesøsteren sin, noe som gjør at hun lever seg så sterkt inn i realityseriene sine, at hun nesten mister fotfeste.
Jannikeevangeliet har en konkret handlingstråd som det er lett å følge. Her er spenningstopper og nerve, så for meg ble det en slukebok. Jeg er imponert over måten boken er skrevet på, og glad for at det går an å skrive en bok om hvordan det norske samfunnet tar i mot flyktninger, uten å dømme.
Denne historien gjorde inntrykk på meg, og vil bli med meg lenge ☺
Jannike har gitt opp. Hun flytter inn under farmorens seng på gamlehjemmet og forsvinner inn i noe helt eget, der ingen andre enn talkshowvertene som befolker livet hennes kan nå henne.
Layla forelsker seg i en annen kvinne på flyktningmottaket der hun bor, men fordømmelsen er ikke til å leve med. Hun står alene igjen i et nytt land hvor gullrekka, NAV og ensomhet er de viktigste kodene å knekke.
Da Layla begynner å jobbe på sykehjem og oppdager den snikinnflyttede Jannike, blir det klart at de har dultet borti hverandre før.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 192
Kilde: Leseeksemlar
Mennesker med minoritetsbakgrunn var sjelden tema i romaner før, men nå begynner det å bli ganske vanlig. I Marjam Idriss` debutroman gir en av hovedpersonene oss en fin skildring av hvordan det kan oppleves av en innvandrer, å skulle leve i Norge. Tidligere erfaringer hadde gjort meg litt skeptisk til tematikken, men denne romanen tok meg med storm!
I store deler av romanen møter vi Layla og Jannike i vekslende kapitler. Handlingen er parallell i perioder, men deres veier krysses flere ganger, så en viss samhandling får vi også. Marjam Idriss bruker et flott språk, det er jordnært og kortfattet, men til tider så vakkert at jeg må lese setninger på nytt.
Layla møtte ikke opp på neste vakt. I stedet trasket hun alene rundt blokka si, hendene i lomma, og lot som ingen kunne se henne. Hun så for seg at huden ble gjennomsiktig, at klærne ble tynnere og tynnere helt til de ikke var der lenger. Helt til hun ikke var der lenger. Hun strekte hånda ut foran seg, så trærne tvers gjennom hånda, la seg ned i søla; var søle.
Det handler mye om å være usynlig for verden, eller i Laylas tilfelle, å føle seg forhåndsdømt av samfunnet. Som når kollegene hennes prøver å forklare henne at i Norge er det ok å være lesbisk, og kommenterer at hun sikkert ikke har hørt om lesber, der hun kommer fra. Vi får en fin følelse av hva det betyr å bli integrert i det norske samfunnet, og når Layla begynner å jobbe på sykehjemmet reflekterer hun over vår fremmedfrykt:
På sykehjemmet var rasistene ærlige og dårlige til beins; utenfor var de "ikke rasist, men" eller altfor overbærende til at hun kunne løpe fra dem.
Så er det Jannike da, en annen fantastisk karakter som skildrer ensomheten og redselen i et menneskes liv. Et menneske som har forsvinnende dårlige selvfølelse og som smuldrer opp foran øynene på oss. Hun lever livet i bestemor Astrids sykeværelse, helt til personalet blir oppmerksom på omfanget av "besøkene" hennes.
Livet hennes er befolket av superhelter fra tv, av tekststrofer fra musikken hun hører på tv, av Dr. Phil, Ricki Lake og Skavlan som snakker direkte til henne. De nører oppunder hennes egen anger, usikkerhet og ensomhet.
Når vi nærmer oss slutten på romanen befinner begge hovedpersonene seg på et ensomt sted i livet. Ting har skjedd i begges liv, som har ført dem bort fra den trygge rammen de hadde rundt hverdagen sin. Layla opplever en sterk følelse av skam, og flere uheldige misforståelser forsterker denne følelsen. Jannike føler også skam, over å ha sviktet lillesøsteren sin, noe som gjør at hun lever seg så sterkt inn i realityseriene sine, at hun nesten mister fotfeste.
Jannikeevangeliet har en konkret handlingstråd som det er lett å følge. Her er spenningstopper og nerve, så for meg ble det en slukebok. Jeg er imponert over måten boken er skrevet på, og glad for at det går an å skrive en bok om hvordan det norske samfunnet tar i mot flyktninger, uten å dømme.
Denne historien gjorde inntrykk på meg, og vil bli med meg lenge ☺