Endelig, denne har jeg ventet på! Jentene fra balletten og Gapestokk var krim som fengslet, skremte og underholdt meg fra første til siste side, så det er ikke tvil om at tanken på årets utgivelse var utstyrt med en høy dose forventning fra min side.
![]()
Forlaget om handlingen:
For sytten år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland. Men foreldrene har ikke gitt opp håpet om at hun fortsatt er i live. Før hun forsvant, oppsøkte Pia barnevernet. Hva som skjedde med Pia er fortsatt en ubesvart gåte. BA-journalisten Alice Bratt, som akkurat har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd, kommer over levningen av en kvinne. Det ser ut som noen har tent gravlys utenfor funnstedet. Kan det være den savnede Pias grav? Og hvem har visst om henne i alle disse årene?
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar
Handlingen starter i 1993, hvor vi møter, den den gang, uerfarne journalistspiren Alice Bratt. For å vise seg frem for en av byens største aviser stikker hun hodet inn i et vepsebol for å få laget og solgt en sak.
I denne første delen møter vi også en fortvilet Pia Espeland, en ung jente som oppsøker sosialkontoret i bydelen sin, og må gå igjen uten å ha fått hjelp. Hun vil vekk fra familien sin, men vil ikke si hvorfor, og like etter forsvinner Pia.
Historien starter i høyt tempo. Vi blir presentert for miljøer jeg ikke vanker i, et produksjonsselskap for pornofilmer, og Levende Ord. Begge møtene føles mørke, og noe som ikke tåler dagslys, ligger definitivt å murrer i bakgrunnen.
I del to hopper vi 17 år frem, til året 2010, og denne delen begynner bokstavelig talt med et brak, når en arbeidsbrakke går i luften. Alice er tilfeldigvis ute å går tur med hunden i området, og får med seg det hele. Også her forsvinner det en ung jente, mens en annen dukker opp. Alice Bratt nå har blitt en erfaren krimjournalist, og er engasjert så det holder.
Det er noen tragiske familieskjebner som skildres i denne krimmen. Jeg føler ensomheten, forvirringen og fortvilelsen til Nina Grimseid på kroppen, når hun må møte offentlige etater uten støtte fra sin mann. Men, som i de andre bøkene til Yndestad er det de gode skildringene av ungdom i vanskelige situasjoner, som gjør inntrykk.
For at krim skal bli så dramatisk og actionpreget som denne her, må det fires litt på troverdighetskrava. Jeg rynket litt på nesen av noen meget tilfeldige tilfeldigheter, og at ikke bare Alice, men Jone og flere andre av personene var innblandet i begge sakene. Hvor troverdig vil en egentlig at en krim skal være? Personlig liker jeg at hjertet banker, og at jeg holder pusten når jeg leser, så får en heller se gjennom fingrene med blant annet superheltstatusen som etterhvert blinker av Alice (og hunden hennes Charlie).
Etter den korte innledende del I, fortelles historien kronologisk. Plottet er bygget opp av ledetråder og uventede vendinger som gjør at leseren holdes på pinebenken til siste side. Nå skal jeg ikke si et pip om ugjerningsmannen, men jeg gleder meg til å høre hva andre tenker....
Språket er som seg hør og bør en krim, uten digresjoner og unødvendig ordrikdom, men jeg antar at alle som ikke er innfødte bergensere vil reagere på alle gangene "jenten" ble brukt. Etter å nettopp ha lest en roman hvor annethvert ord hadde a-ending, føltes dette som å komme hjem.
Monika Yndestad bruker ikke så mye tid på karakteroppbygging, siden dette er tredje boken i serien om Alice Bratt. Vi får knapt høre noe om forhistorien hun har med Jone, eller om det som har preget henne som journalist og menneske i de 17 årene fra hun debuterte i BA. For meg som har lest de to første bøkene, gjør dette ingenting, men litt mer personlig kunne det jo vært.
For sytten år siden forsvant femten år gamle Pia Espeland. Men foreldrene har ikke gitt opp håpet om at hun fortsatt er i live. Før hun forsvant, oppsøkte Pia barnevernet. Hva som skjedde med Pia er fortsatt en ubesvart gåte. BA-journalisten Alice Bratt, som akkurat har vært gjennom et vanskelig samlivsbrudd, kommer over levningen av en kvinne. Det ser ut som noen har tent gravlys utenfor funnstedet. Kan det være den savnede Pias grav? Og hvem har visst om henne i alle disse årene?
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar
Handlingen starter i 1993, hvor vi møter, den den gang, uerfarne journalistspiren Alice Bratt. For å vise seg frem for en av byens største aviser stikker hun hodet inn i et vepsebol for å få laget og solgt en sak.
I denne første delen møter vi også en fortvilet Pia Espeland, en ung jente som oppsøker sosialkontoret i bydelen sin, og må gå igjen uten å ha fått hjelp. Hun vil vekk fra familien sin, men vil ikke si hvorfor, og like etter forsvinner Pia.
Historien starter i høyt tempo. Vi blir presentert for miljøer jeg ikke vanker i, et produksjonsselskap for pornofilmer, og Levende Ord. Begge møtene føles mørke, og noe som ikke tåler dagslys, ligger definitivt å murrer i bakgrunnen.
I del to hopper vi 17 år frem, til året 2010, og denne delen begynner bokstavelig talt med et brak, når en arbeidsbrakke går i luften. Alice er tilfeldigvis ute å går tur med hunden i området, og får med seg det hele. Også her forsvinner det en ung jente, mens en annen dukker opp. Alice Bratt nå har blitt en erfaren krimjournalist, og er engasjert så det holder.
Det er noen tragiske familieskjebner som skildres i denne krimmen. Jeg føler ensomheten, forvirringen og fortvilelsen til Nina Grimseid på kroppen, når hun må møte offentlige etater uten støtte fra sin mann. Men, som i de andre bøkene til Yndestad er det de gode skildringene av ungdom i vanskelige situasjoner, som gjør inntrykk.
For at krim skal bli så dramatisk og actionpreget som denne her, må det fires litt på troverdighetskrava. Jeg rynket litt på nesen av noen meget tilfeldige tilfeldigheter, og at ikke bare Alice, men Jone og flere andre av personene var innblandet i begge sakene. Hvor troverdig vil en egentlig at en krim skal være? Personlig liker jeg at hjertet banker, og at jeg holder pusten når jeg leser, så får en heller se gjennom fingrene med blant annet superheltstatusen som etterhvert blinker av Alice (og hunden hennes Charlie).
Etter den korte innledende del I, fortelles historien kronologisk. Plottet er bygget opp av ledetråder og uventede vendinger som gjør at leseren holdes på pinebenken til siste side. Nå skal jeg ikke si et pip om ugjerningsmannen, men jeg gleder meg til å høre hva andre tenker....
Språket er som seg hør og bør en krim, uten digresjoner og unødvendig ordrikdom, men jeg antar at alle som ikke er innfødte bergensere vil reagere på alle gangene "jenten" ble brukt. Etter å nettopp ha lest en roman hvor annethvert ord hadde a-ending, føltes dette som å komme hjem.
Monika Yndestad bruker ikke så mye tid på karakteroppbygging, siden dette er tredje boken i serien om Alice Bratt. Vi får knapt høre noe om forhistorien hun har med Jone, eller om det som har preget henne som journalist og menneske i de 17 årene fra hun debuterte i BA. For meg som har lest de to første bøkene, gjør dette ingenting, men litt mer personlig kunne det jo vært.
Likte du de to forrige bøkene om Alice Bratt, kommer du også til å like denne ☺