jonathan og sailor j. en diktsamling av Jonathan August Lengali

I mars skal vi i Artemisias diktsirkel lese en debutant. Mitt valg falt på Jonathan August Lengali. Den unge mannen som nå kan kalle seg forfatter, er 25 år gammel. Forlaget forteller ingenting om ham, men jeg fant navnet hans i en antologi han har bidratt til fra Skrivekunstakademiet i 2014, og på elevlisten til Forfatterskolen.

Forlagets presentasjon:
I jonathan og sailor j. er kjærligheten en erfaring knyttet til det erotiske og det destruktive, og til en overlapping mellom jeget og duet. Det er en samling forelskede og fortvilte dikt, som gjennom et luftig, til dels fragmentarisk uttrykk kombinerer populærkultur og klassisk mytologi, og folder møtet mellom to unge menn inn i dramatiske naturbilder: grått hav, orkaner, tåke, viltvoksende planter og dype skoger. 
Lengali skriver en rykkende, vakker, sterkt kroppslig og uredd poesi, hvor det uavbrutt veksles mellom avstand og lengsel, oppløsning og sammensmeltning, livsbejaelse og smerte.


Til forskjell fra krim og romaner hvor jeg foretrekker å vite minst mulig om handlingen, og aldri leser bakpå boken før jeg begynner, må jeg angripe en diktsamling på en helt annen måte, for å forstå og ha glede av lesingen.

I Universitas fant jeg en glimrende omtale av diktsamlingen, som gjorde at jeg fikk stilt min oppmerksomhet i riktig retning. Vera Gjermundsen bruker i omtalen ord som, uklare tematiske overganger, fragmentarisk plassering av ord, ensformig format, gjentagelser og selvrepeterende loop. "Stål i ben og armer" sa jeg til meg selv, og følte meg bevæpnet til tennene med motivasjon og kampvilje, da jeg tok boken med meg ned i badekaret.

Førti minutter senere var badevannet blitt kaldt og boken lest. Grunnen til at lesingen gikk så fort er ikke at jeg raste gjennom teksten, men snarere antall ord pr. side. Som så ofte i diktsamlinger er normal grammatikk satt helt til side, her finnes hverken stor bokstav eller punktum å hvile seg på, setningsoppbyggingen er original, og linjene består gjerne av bare ett ord eller to. Jeg hang meg ikke så veldig opp i det at diktet (diktene?) skulle være preget av gjentagelser, kanskje fordi det ikke gjorde nok inntrykk til at jeg la merke til det.

Normalt ville jeg valgt meg ut et lite utdrag fra boken, men jeg føler i denne sammenhengen at det vil være urettferdig overfor helheten. Dette er ikke en diktsamling bestående av flere dikt, det er en sammenhengende tirade av ord og setninger, som ikke vil gi noen mening, plukket fra hverandre.

Handlingen i diktet springer ut fra en ung homofil gutts tanker om egne lyster og seksuelle gjøren og laden. Han er i et slags samspill med naturen,  men det kroppslige som føles rått og skittent i forhold til naturens renhet, ødelegger for meg når jeg leser. Homofili er den naturligste ting av verden, men å lese om denne typen seksualitet gir meg ingenting. Hovedpersonen er forelsket, men det virker som det er kroppen som skal tilfredsstilles, ikke nødvendigvis det forelskede hjertet.

Så er spørsmålet, ga det meg noen mening? Svaret er nærmere nei enn ja, men jeg ser at dette er en type litteratur, hvor jeg gjerne kommer over flere positive omtaler. Jeg er villig til å benytte meg av den godt brukte klisjèen "det er ikke deg det er noe i veien med, det er meg"☺
Nå gleder jeg meg til å følge med på alle debutantene som blir lest og presentert i Diktlesesirkelen til Artemisia i mars.