Frode Granhus var opphavsmannen til benevnelsen "Lofotkrim". Med sin serie om lensmann Rino Carlsen, skildret han landskap og stemninger i Lofoten som ingen andre. I september 2017 gikk dessverre Frode Granhus bort. Da var manus til Forsvinningen, den sjette boken i "Rino-serien" klar. Det var litt vemodig å skulle lese boken til en kjær norsk forfatter, som nettopp har gått bort, men jeg er glad for at forlaget valgte å gi ut Forsvinningen, for boken er en av hans beste.
![]()
Forlaget om boken:
En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.
Frode Granhus har igjen levert en velskrevet og spennende krim. Forbindelseslinjene mellom historiens to primærhandlinger anes etterhvert, og mot slutten blir alle løse tråder nensomt samlet sammen til et hele.
Med aspiranten Curt har vi fått en dose humor inn i historien, men det er gamle-lensmann Berger Falch, som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg blir berørt, det føles vondt og hudløst å bli gammel, og skildringene av hvor sårbar Berger Falch er på sin vei mot alderdom er vemodig lesning.
Plottet i denne historien ligger helt oppe i overflaten, men den avslører ikke gjerningsmannen før helt mot slutten. Språket er kortfattet, det er ikke mange ord som skal til for å skildre situasjoner vi kan kjenne oss igjen i. Med sine skarpe observasjoner av hvordan vi mennesker lever våre liv sammen, dras vi inn i handlingen med både hjerte og hode. Ved hjelp av frampek og uventede vendinger holder spenningen et høyt nivå, men det er mot slutten temperaturen virkelig tar seg opp.
Av personlige årsaker var jeg i et ettertenksomt lune da jeg leste ferdig boken, og tanken på forfatterens brå død for ikke lenge siden, fargelagte også min leseopplevelse. Det kommer ikke flere bøker om Rino Carlsen, men siden jeg har alle bøkene hans i hyllen min blir det ikke siste gang jeg leser og minnes Frode Granhus.
En naken, blodig mann er funnet fastlenket til båsen i et falleferdig fjøs, med en metallring rundt halsen. På veggen står det skrevet: «Den som kunne ha forhindret».
Rino og aspiranten Curt ser saken i sammenheng med en tjuefem år gammel dyremishandlingssak. Alt tyder på et gjengjeldelsesmotiv.
Parallelt: Den pensjonerte lensmannen Berger Falch leter fram dokumentene i en forsvinningssak fra 1972, som har naget ham i alle år. På selveste 17. mai forsvant en 11 år gammel, sykelig jente fra hjemmet. Etterforskningen konkluderte med at hun hadde tatt seg ned til sjøen og druknet. Men hun ble aldri funnet. Nå som hjertet og hukommelsen er i ferd med å svikte, haster det for Falch å få visshet om hva som skjedde med henne.
Frode Granhus har igjen levert en velskrevet og spennende krim. Forbindelseslinjene mellom historiens to primærhandlinger anes etterhvert, og mot slutten blir alle løse tråder nensomt samlet sammen til et hele.
Med aspiranten Curt har vi fått en dose humor inn i historien, men det er gamle-lensmann Berger Falch, som gjør sterkest inntrykk på meg. Jeg blir berørt, det føles vondt og hudløst å bli gammel, og skildringene av hvor sårbar Berger Falch er på sin vei mot alderdom er vemodig lesning.
Plottet i denne historien ligger helt oppe i overflaten, men den avslører ikke gjerningsmannen før helt mot slutten. Språket er kortfattet, det er ikke mange ord som skal til for å skildre situasjoner vi kan kjenne oss igjen i. Med sine skarpe observasjoner av hvordan vi mennesker lever våre liv sammen, dras vi inn i handlingen med både hjerte og hode. Ved hjelp av frampek og uventede vendinger holder spenningen et høyt nivå, men det er mot slutten temperaturen virkelig tar seg opp.
Av personlige årsaker var jeg i et ettertenksomt lune da jeg leste ferdig boken, og tanken på forfatterens brå død for ikke lenge siden, fargelagte også min leseopplevelse. Det kommer ikke flere bøker om Rino Carlsen, men siden jeg har alle bøkene hans i hyllen min blir det ikke siste gang jeg leser og minnes Frode Granhus.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2018
Sider: 319
Kilde: Leseeksemplar