Barnet er journalist Fiona Barton sin andre roman. Hun gjorde stor suksess med den psykologiske thrilleren Enken, og selv om jeg ikke har lest den antar jeg at Barnet er helt på høyde, for dette var spennende lesning, og en perfekt thriller å ha med på påskeferie.
![]()
Fra bakpå boken:
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. For tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten.
Hvem var barnet? Hva skjedde? Hvem kjente til det? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekker Kate den spektakulære historien.
Denne historien fortelles, som du ser med tre stemmer. Vi møter først den nervøse og litt surrete Emma Simmonds, akademikerfruen som på si redigerer romaner.
Så blir vi kjent med sykepleieren Angela, som på årsdagen for Alices fødselsdag 20 mars alltid har en dårlig dag.
I skildringene av disse damene kommer det ikke klart frem, hvem av disse to, om noen av dem, som evt. er mor til det lille barnet, men intrigene bygges og som leser blir jeg engasjert til tusen.
Journalist Kate Waters er den som stiller spørsmålene i denne historien, og som ikke er personlig involvert i skjebnen til det lille liket som blir funnet.
De to damene med mørke hemmeligheter skildres med mye fortidshistorie, og for min del ble det en utfordring å se klart for meg de to karakterene. Historien er fortalt kronologisk men plottet er langt fra enkelt. Fra de finner babyliket til de har funnet ut hvem moren er, har det gått 6 uker, men de mange tilbakeblikkene i livene til Emma og Angela utfyller historien.
Jeg likte journalisten Kate Waters veldig godt, hun er ærlig og hardt arbeidende, og tar seg godt av jyplingen hun plutselig blir nødt til å "drasse på". Hun samarbeider godt med Førstebetjent Sinclair, en politimann med integritet og hodet på rett plass (for en gangs skyld)
Handlingen har gode skildringer av liv og oppvekst i utkanten av London på 70- og 80-tallet. Det er spennende å lese om den tiden hvor vi mennesker sluttet å gå direkte fra barn til voksen, og hvor ordet "ungdom" ble vanlig. Betraktningene rundt "sex, drugs and rock`n roll" er skremmende men troverdig til tusen.
Barnet er en velskrevet krim som byr på overraskelser underveis, og leseren skjønner ikke hvordan tingene forholder seg før helt mot slutten. Den heller mørke handlingen er skrevet i et språk tro til sjangeren, uten bruk av sarkasme og ordspill, for å "lette på stemningen".
Da et gammelt hus rives i et boligområde i London oppdager en av bygningsarbeiderne et barneskjelett, begravet mange år tidligere. For tre kvinner, som aldri har møtt hverandre, er funnet umulig å ignorere. For en kvinne er det en påminnelse om det aller verste som noen gang har skjedd henne. For den andre kvinnen vekkes en frykt for at hennes mørkeste hemmelighet skal avsløres. Og for den tredje, journalist Kate Waters, er det starten på en jakt etter sannheten.
Hvem var barnet? Hva skjedde? Hvem kjente til det? Kate finner forbindelser til en forbrytelse som oppskaket byen flere tiår tidligere. Bit for bit avdekker Kate den spektakulære historien.
Denne historien fortelles, som du ser med tre stemmer. Vi møter først den nervøse og litt surrete Emma Simmonds, akademikerfruen som på si redigerer romaner.
Så blir vi kjent med sykepleieren Angela, som på årsdagen for Alices fødselsdag 20 mars alltid har en dårlig dag.
I skildringene av disse damene kommer det ikke klart frem, hvem av disse to, om noen av dem, som evt. er mor til det lille barnet, men intrigene bygges og som leser blir jeg engasjert til tusen.
Journalist Kate Waters er den som stiller spørsmålene i denne historien, og som ikke er personlig involvert i skjebnen til det lille liket som blir funnet.
De to damene med mørke hemmeligheter skildres med mye fortidshistorie, og for min del ble det en utfordring å se klart for meg de to karakterene. Historien er fortalt kronologisk men plottet er langt fra enkelt. Fra de finner babyliket til de har funnet ut hvem moren er, har det gått 6 uker, men de mange tilbakeblikkene i livene til Emma og Angela utfyller historien.
Jeg likte journalisten Kate Waters veldig godt, hun er ærlig og hardt arbeidende, og tar seg godt av jyplingen hun plutselig blir nødt til å "drasse på". Hun samarbeider godt med Førstebetjent Sinclair, en politimann med integritet og hodet på rett plass (for en gangs skyld)
Handlingen har gode skildringer av liv og oppvekst i utkanten av London på 70- og 80-tallet. Det er spennende å lese om den tiden hvor vi mennesker sluttet å gå direkte fra barn til voksen, og hvor ordet "ungdom" ble vanlig. Betraktningene rundt "sex, drugs and rock`n roll" er skremmende men troverdig til tusen.
Barnet er en velskrevet krim som byr på overraskelser underveis, og leseren skjønner ikke hvordan tingene forholder seg før helt mot slutten. Den heller mørke handlingen er skrevet i et språk tro til sjangeren, uten bruk av sarkasme og ordspill, for å "lette på stemningen".
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar