Medlemskapet mitt i KODE Kunstklubb er nå fornyet, og det er også kunstinteressen. Året som har gått, og opplevelsene jeg har hatt på KODE og andre steder har ført til at jeg vil lære mer, så før jeg drar til London på en utvidet kunstekspedisjon, har jeg tatt for meg tre bøker om kunst. Først ut er Tommy Sørbøs skråblikk på temaet.
![]()
Forlaget om boken:
Dette er boken for de som fremdeles bare får streker ut av Jan Groths streker, men som er nysgjerrige på resten av kunsthistorien. Forfatteren avslører hvorfor Lars Hertevig bare tenkte på sex, hvordan Edvard Munch holdt på å bukke under for onani og hva som er sammenhengen mellom Jakob Weidemann og blinklyset på Folkevogna.
Jeg som trodde at det var mitt bibliotekeksemplar som var skjendet med rødvinsringer, ble forbauset da jeg så at bildet på nett også så slik ut ☺
Boken var litt tilfeldig valgt fra utvalget biblioteket kom opp med, da jeg søkte etter kunstbøker, så da jeg satt i gang med lesingen (litt forferdet over bokas tilstand) gikk det ikke mange minuttene før hodet begynte å jobbe og munnvikene krøllet seg oppover.
Skråblikket Tommy Sørbø har på kunsthistorien er underfundig og ofte skildret på en sånn måte at jeg ikke kunne annet enn å le. Her er det ingen andaktsfull respekt, som han sier i forordet "norsk kunsthistorie var og er: merkelige menneskers liv skrevet av ikke fullt så merkelige tilbedere".
Teksten er knyttet til de kunsthistoriske stilartene som skildres kronologisk, men kunsten før og i vikingtiden og i middelalderen er ikke klassifisert. Når vi så befinner oss i midten av 1800-tallet skildres nasjonalromantikken med en liten historie om Myllargutten. Kunsten i Romantikken sies å være: Fornuftig, romantisk og nasjonalistisk.
Så skildres den "kjedelige" kunstretningen Realismen, selv om forfatteren sier den er kjedelig, er det absolutt ikke kjedelig lesning, for her får vi blant andre høre om Christian Krohg og Christiania bohemene, og det er alltid spennende.
Edvard Munch er selvfølgelig viet et eget kapittel, for han er vel den største kunstneren vi har hatt her i landet. Jeg har lest mye om Munch og fryder meg over at det jeg leser er "kjent stoff" selv om rammene forfatteren her har for sin fortelling er helt spesielle.
I det påfølgende kapitlet om Nyromantikken får vi høre om de fremskrittene som fant sted i samfunnet på denne tiden. Jeg leser om Fleskum-malerne og de epokegjørende oppdagelsene de gjorde.
De fant blant annet ut at det eksisterer en åndelig verden når:
a) Det er mørkt
b) Det er skummelt
c) Du er trøtt
d) Du er langt fra folk
Når vi bikket 1900 tok kunstnere i Norge et grep om samfunnsansvaret, og vi får høre om den preventive funksjonen Rådhuskunsten hadde for å legge en demper på sosial uro, arbeidskonflikter, klassekamp og politisk strid. Vi får i kapitlet som er kalt Modernismen høre om Gustav Vigeland og hans livsverk, og om Odd Nerdrum som er en nålevende kunstner, som er en moderne klassisist.
Denne boken sier ikke så mye om samtidskunst, men det avsluttende kapitlet sier oss litt om hvordan vi skal opptre når vi skal gå å se på kunst, og her har Sørbø brukt samtidskunst som eksempel.
Kribler det i kunstinteressen din, men du synes det er litt "skummelt" så er det ikke lenger grunn til å holde igjen. Denne boken er en fin innfallsvinkel til tematikken, og gjør veien videre mye lettere. Boken anbefales på det varmeste!
![]()
Dette er boken for de som fremdeles bare får streker ut av Jan Groths streker, men som er nysgjerrige på resten av kunsthistorien. Forfatteren avslører hvorfor Lars Hertevig bare tenkte på sex, hvordan Edvard Munch holdt på å bukke under for onani og hva som er sammenhengen mellom Jakob Weidemann og blinklyset på Folkevogna.
Forlag: Schibsted
Utgitt: 2008
Sider: 127
Kilde: Biblioteket
Jeg som trodde at det var mitt bibliotekeksemplar som var skjendet med rødvinsringer, ble forbauset da jeg så at bildet på nett også så slik ut ☺
Boken var litt tilfeldig valgt fra utvalget biblioteket kom opp med, da jeg søkte etter kunstbøker, så da jeg satt i gang med lesingen (litt forferdet over bokas tilstand) gikk det ikke mange minuttene før hodet begynte å jobbe og munnvikene krøllet seg oppover.
Skråblikket Tommy Sørbø har på kunsthistorien er underfundig og ofte skildret på en sånn måte at jeg ikke kunne annet enn å le. Her er det ingen andaktsfull respekt, som han sier i forordet "norsk kunsthistorie var og er: merkelige menneskers liv skrevet av ikke fullt så merkelige tilbedere".
Teksten er knyttet til de kunsthistoriske stilartene som skildres kronologisk, men kunsten før og i vikingtiden og i middelalderen er ikke klassifisert. Når vi så befinner oss i midten av 1800-tallet skildres nasjonalromantikken med en liten historie om Myllargutten. Kunsten i Romantikken sies å være: Fornuftig, romantisk og nasjonalistisk.
Så skildres den "kjedelige" kunstretningen Realismen, selv om forfatteren sier den er kjedelig, er det absolutt ikke kjedelig lesning, for her får vi blant andre høre om Christian Krohg og Christiania bohemene, og det er alltid spennende.
Edvard Munch er selvfølgelig viet et eget kapittel, for han er vel den største kunstneren vi har hatt her i landet. Jeg har lest mye om Munch og fryder meg over at det jeg leser er "kjent stoff" selv om rammene forfatteren her har for sin fortelling er helt spesielle.
I det påfølgende kapitlet om Nyromantikken får vi høre om de fremskrittene som fant sted i samfunnet på denne tiden. Jeg leser om Fleskum-malerne og de epokegjørende oppdagelsene de gjorde.
De fant blant annet ut at det eksisterer en åndelig verden når:
a) Det er mørkt
b) Det er skummelt
c) Du er trøtt
d) Du er langt fra folk
Når vi bikket 1900 tok kunstnere i Norge et grep om samfunnsansvaret, og vi får høre om den preventive funksjonen Rådhuskunsten hadde for å legge en demper på sosial uro, arbeidskonflikter, klassekamp og politisk strid. Vi får i kapitlet som er kalt Modernismen høre om Gustav Vigeland og hans livsverk, og om Odd Nerdrum som er en nålevende kunstner, som er en moderne klassisist.
Denne boken sier ikke så mye om samtidskunst, men det avsluttende kapitlet sier oss litt om hvordan vi skal opptre når vi skal gå å se på kunst, og her har Sørbø brukt samtidskunst som eksempel.
Kribler det i kunstinteressen din, men du synes det er litt "skummelt" så er det ikke lenger grunn til å holde igjen. Denne boken er en fin innfallsvinkel til tematikken, og gjør veien videre mye lettere. Boken anbefales på det varmeste!
