Knut Hamsun er en interessant og spennende forfatter, og i 2017 satte jeg meg fore å lese hans samlede verker. Vel, jeg har ikke kommet så langt i det forsettet, men nå har jeg fått litt drahjelp og er i gang igjen. Jeg har ingen ambisjoner om å verken tolke Hamsuns intensjoner med romanen, eller handlingen i seg selv, men nøyer meg med noen ord om leseopplevelsen.
Fra forlagets presentasjon:
Handlingen i romanen utspilles over en 20-årsperiode i en sørnorsk kystby. Imidlertid har Hamsuns intensjon hverken vært å skildre utviklingen i et bysamfunn eller å polemisere mot dagsaktuelle politiske hendelser.
På overflaten er det den moderne (by)sivilisasjonens materialistiske, men sjelelig tomme sladder- og strebersamfunn, med all sin iboende falskhet og sitt konkurransejag, som belyses.
Dyp-tematikken er enda mørkere: en resignert, eksistensfilosofisk refleksjon over menneskenes forfengelighet og tilværelsens generelle meningsløshet.
Konene ved vannposten ble skrevet for 98 år siden, noe språket og skildringene av dagliglivet bærer preg av. Dette betyr ikke at nåtidsleseren ikke vil finne historien fengslende, for de andre romanene jeg har lest av Hamsun, har engasjert meg til tusen.
Denne romanen fant jeg derimot litt langdryg. Det er et mistrøstig liv som skildres i romanen, og hovedpersonen Oliver, som vi følger i de første tjue årene av hans voksne liv, har det sannelig ikke lett. Han blir skadet på langfart på sjøen, og fraktes i land som krøpling, og for å kunne leve med skammen pynter han litt på sannheten om hva som hadde skjedd.
Hjemme igjen hos mor friskner han til, og handikappet han sliter med er "bare" en kraftig halting. Dette bruker han dog for det det er verdt, for å slippe å bidra til husholdet. Mor blir naturligvis lei av at han nekter å tjene penger på fiske, men heller selger unna både dørene på tilbygget, forlovelsesringen han hadde fått tilbake og skipskisten han aldri får brukt igjen.
Oliver er stolt og ikke så lite bitter, og samtidig som vi gremmes litt av den ytre handlingen hvor han er tiltaksløs, går det an å skjønne hvorfor han på sin måte klamrer seg til det som er igjen av verdigheten.
Fattigdommen som skildres er stor, Oliver har bare de klærne han går i, og gjennom livet knives han og moren om hvordan de skal få tak i noen få skillinger til mat. Det svever en slags usagt påstand over handlingen, som sier at Oliver er selv ansvarlig for det kummerlige livet han lever.
Etterhvert blir det kone og barn også på ham, selv om nye plager når ham når det tredje barnet kommer til verden og har blå øyne, og ikke brune som de andre. Oliver får endelig en aktet stilling som bestyrer på konsul Johnsens pakkhus, og fryder seg over den respekten de andre nå må vise ham.
Konene ved vannposten er langsom lesning. Hamsun har glimrende skildringer av mennesker og dagligliv, men bortsett fra noen slake svinger på livets vei, skjer her ikke noe som får pulsen til å øke. Hvis du som leser morer deg med å registrere det tidstypiske i betraktningene, og i utviklingen i samfunnet, så får du mye å reflektere over, for som historieforteller er Hamsun suveren.
Fra forlagets presentasjon:
Handlingen i romanen utspilles over en 20-årsperiode i en sørnorsk kystby. Imidlertid har Hamsuns intensjon hverken vært å skildre utviklingen i et bysamfunn eller å polemisere mot dagsaktuelle politiske hendelser.
På overflaten er det den moderne (by)sivilisasjonens materialistiske, men sjelelig tomme sladder- og strebersamfunn, med all sin iboende falskhet og sitt konkurransejag, som belyses.
Dyp-tematikken er enda mørkere: en resignert, eksistensfilosofisk refleksjon over menneskenes forfengelighet og tilværelsens generelle meningsløshet.
Konene ved vannposten ble skrevet for 98 år siden, noe språket og skildringene av dagliglivet bærer preg av. Dette betyr ikke at nåtidsleseren ikke vil finne historien fengslende, for de andre romanene jeg har lest av Hamsun, har engasjert meg til tusen.
Denne romanen fant jeg derimot litt langdryg. Det er et mistrøstig liv som skildres i romanen, og hovedpersonen Oliver, som vi følger i de første tjue årene av hans voksne liv, har det sannelig ikke lett. Han blir skadet på langfart på sjøen, og fraktes i land som krøpling, og for å kunne leve med skammen pynter han litt på sannheten om hva som hadde skjedd.
Hjemme igjen hos mor friskner han til, og handikappet han sliter med er "bare" en kraftig halting. Dette bruker han dog for det det er verdt, for å slippe å bidra til husholdet. Mor blir naturligvis lei av at han nekter å tjene penger på fiske, men heller selger unna både dørene på tilbygget, forlovelsesringen han hadde fått tilbake og skipskisten han aldri får brukt igjen.
Oliver er stolt og ikke så lite bitter, og samtidig som vi gremmes litt av den ytre handlingen hvor han er tiltaksløs, går det an å skjønne hvorfor han på sin måte klamrer seg til det som er igjen av verdigheten.
Fattigdommen som skildres er stor, Oliver har bare de klærne han går i, og gjennom livet knives han og moren om hvordan de skal få tak i noen få skillinger til mat. Det svever en slags usagt påstand over handlingen, som sier at Oliver er selv ansvarlig for det kummerlige livet han lever.
Etterhvert blir det kone og barn også på ham, selv om nye plager når ham når det tredje barnet kommer til verden og har blå øyne, og ikke brune som de andre. Oliver får endelig en aktet stilling som bestyrer på konsul Johnsens pakkhus, og fryder seg over den respekten de andre nå må vise ham.
Konene ved vannposten er langsom lesning. Hamsun har glimrende skildringer av mennesker og dagligliv, men bortsett fra noen slake svinger på livets vei, skjer her ikke noe som får pulsen til å øke. Hvis du som leser morer deg med å registrere det tidstypiske i betraktningene, og i utviklingen i samfunnet, så får du mye å reflektere over, for som historieforteller er Hamsun suveren.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1920/min utgave 2008
Sider: 403
Kilde: Julegave
Les gjerne Kleppanrovas omtale, som fikk meg til å velge denne i april