Englenes sorg av Jòn Kalman Stefànsson

Englenes sorg er andre del av Stefànssons trilogi om gutten. Første del heter Himmelriket og helveteog var så vakker, at jeg durte straks videre med fortsettelsen.

Forlaget om handlingen:
Tiden er iblant et jævlig udyr. Den gir oss alt, for så bare å ta det fra oss igjen. Slik tenker Gutten. Han går rundt i den lille fiskerlandsbyen ved havet, det har gått tre uker siden den beste vennen hans døde, men allerede er han i ferd med å glemme. Nå har Jens postmann kommet til Plassen. Han skal ut å vandre, og Gutten skal være med. Eneboere, ulykker og gjengangere venter dem. Det er i slutten av april, men snøen faller likevel, den visker ut alle skiller, mellom hav og himmel, nord og sør.


Vi befinner oss altså på stedet Plassen, hvor vi forlot Gutten for tre uker siden. Sorgen sitter i, men selvmordsambisjonene har forlatt ham. Gutten er en tenker og en drømmer, men han har innsett at diktning og salt fisk er motsetninger, for ingen kan spise drømmene sine.

I små anekdoter i løpet av romanen blir vi kjent med historiene til flere av karakterene. Før Gutten blir med på den lange vandringen over fjellet sammen med postombærer Jens, hører vi om ham og forholdet hans til Salvør, som gjør tjeneste på en gård noen mil fra Plassen. Hennes historie er sterk, og viser et rått og brutalt bilde av Island.

Utmattet og kraftløs tar de to mennene seg over fjellet. Her er det loddrette fjellsider, vind som et brøl fra helvete, og gutten sliter med selskapet som Jens utgjør, for han er ikke interessert i å konversere.

Når Gutten og Jens blir reddet fra stormen av Hjalti, får vi skildret et fattigslig liv i en liten hytte med sotete jordvegger, langt fra folk. Kona på gården er død, men ligger fremdeles på gården, fordi bonden ikke vet råd om hvordan han skal få henne i vigslet jord. Det var hennes ånd som fanget Guttens oppmerksomhet, og fikk dem frem til Hjaltis gård, og nå påtar de seg oppdraget, å frakte henne over fjellet, til vigslet jord.

På veien skal de forsere noen svimlende skråninger og vi får høre historien om den grusomme kløften og sjøen som er full av druknede. I disse historiene hører vi også om fyll og konemishandling, men det som gjør sterkes inntrykk er alle refleksjonene som går på livet selv. Gutten har skyldfølelse over å være i live, og Jens har sin helt egen måte å formidle tanker og følelser på. Det er utrolig sterkt å være komfortabel og trygg når jeg tar innover meg disse kloke refleksjonene, det setter tankene i sving det er helt sikkert.

Jeg gleder meg til Bodil Vidnes-Kopperud skal fortsette sin nydelige innlesing, for Menneskets hjerte som er siste del av trilogien, ligger klar på mobilen min.