Egentlig hadde jeg ikke tenkt å lese Berge, til tross for at tilstrekkelig mange bokbloggere mener den har fortjent Bokbloggerprisen. Boken havnet på kortlisten, men det var tilgangen på Fabel som gjorde at jeg bestemte meg for å lese den allikevel. De tre innleserne gjorde en formidabel jobb, det var ryddig og greit å ha tre forskjellige, når romanen er delt inn på denne måten
![]()
Forlaget om boken:
En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. «Berge» er fortalt fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Det var romanens likhet med 22 juli tragedien som opprinnelig fikk meg til å styre unna, men til andre som har de samme følelsene som meg, så kan jeg berolige dere med at dette er helt innafor.
Tematikken sirkler rundt hvordan vi reagerer på noe som kan anses som angrep på den norske folkesjela og hva terror egentlig gjør med menneskesinnet. Historien er tredelt, og først blir vi kjent med den litt utbrendte journalisten Ine Wang. Vi ser den første tiden etter drapene med hennes jounalistøyne, hun er ute etter en god historie som kan redde henne opp av bakevja hun føler hun befinner seg i.
For å finne en ny vri, vil hun intervjue Nicolai Berge, en ekskjæreste av avdøde Gry Storefjell. Han, en avdanket ungdomspolitiker og heller mislykket forfatter, sier seg villig til å la seg portretere. Denne delen slutter med en uventet vending, som gjorde handlingen lett å huske til senere.
Jan Kjærstad er en kløpper med karakterene sine, jeg blir skikkelig frustrert over Ine Wang, med sine nykker og særegne personlighet, samtidig som jeg forelsket meg i tingrettsdommer Peter Malm. Han er anglofil til tusen, en soignert herremann som promenerer i Oslos gater med spaserstokk og panamahatt. I den andre delen blir vi kjent med ham, som får svettebyger av tanken på at han blir utpekt til å være dommer i terrorsaken.
Den siste fortellerstemmen vi møter er Nicolai Berge selv. Romanen er lagt opp kronologisk, hva som har foregått frem mot fengsling og i året som må ha gått frem mot rettssaken får vi ikke høre noe om. Det er ikke en krim dette her, og fokus er milevis fra "hvem er ugjerningsmannen?" Mot slutten av romanen møter vi en forvirret mann, hvis tanker stort sett dreier seg om å samle ideer til en novellesamling (eller ti). Historien hans gir leseren en enkel forklaring på hvordan det gikk til at han havnet som anklaget i terrorsaken, men med tanke på hvor overfladisk mange detaljer behandles, måtte jeg sette meg ned å pønske ut, hva budskapet egentlig er her.
Med fare for å røpe essensen av slutten på boken, lar jeg detaljene ligge, men kan røpe så pass at jeg ikke likte den siste delen, ei heller slutten. Her mangler den underfundige humoren og viddet som preget de to første delene, og siden forløsningen jeg ventet på uteble, var det også lett å glemme de skarpe observasjonene som preget første del av boken.
En augustdag i 2008 blir Ap-nestoren Arve Storefjeld og flere i familien hans funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka. Fem mennesker med strupene skåret over. Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.
Journalist Ine Wang har følt seg akterutseilt i den siste tiden. Men drapene på Storefjeld-familien endrer alt.
Det usannsynlige skjer i verden, igjen og igjen. Allikevel er vi aldri forberedt. «Berge» er fortalt fra tre ulike synsvinkler: En journalist, en dommer, en eks-kjæreste.
Det var romanens likhet med 22 juli tragedien som opprinnelig fikk meg til å styre unna, men til andre som har de samme følelsene som meg, så kan jeg berolige dere med at dette er helt innafor.
Tematikken sirkler rundt hvordan vi reagerer på noe som kan anses som angrep på den norske folkesjela og hva terror egentlig gjør med menneskesinnet. Historien er tredelt, og først blir vi kjent med den litt utbrendte journalisten Ine Wang. Vi ser den første tiden etter drapene med hennes jounalistøyne, hun er ute etter en god historie som kan redde henne opp av bakevja hun føler hun befinner seg i.
For å finne en ny vri, vil hun intervjue Nicolai Berge, en ekskjæreste av avdøde Gry Storefjell. Han, en avdanket ungdomspolitiker og heller mislykket forfatter, sier seg villig til å la seg portretere. Denne delen slutter med en uventet vending, som gjorde handlingen lett å huske til senere.
Jan Kjærstad er en kløpper med karakterene sine, jeg blir skikkelig frustrert over Ine Wang, med sine nykker og særegne personlighet, samtidig som jeg forelsket meg i tingrettsdommer Peter Malm. Han er anglofil til tusen, en soignert herremann som promenerer i Oslos gater med spaserstokk og panamahatt. I den andre delen blir vi kjent med ham, som får svettebyger av tanken på at han blir utpekt til å være dommer i terrorsaken.
Den siste fortellerstemmen vi møter er Nicolai Berge selv. Romanen er lagt opp kronologisk, hva som har foregått frem mot fengsling og i året som må ha gått frem mot rettssaken får vi ikke høre noe om. Det er ikke en krim dette her, og fokus er milevis fra "hvem er ugjerningsmannen?" Mot slutten av romanen møter vi en forvirret mann, hvis tanker stort sett dreier seg om å samle ideer til en novellesamling (eller ti). Historien hans gir leseren en enkel forklaring på hvordan det gikk til at han havnet som anklaget i terrorsaken, men med tanke på hvor overfladisk mange detaljer behandles, måtte jeg sette meg ned å pønske ut, hva budskapet egentlig er her.
Med fare for å røpe essensen av slutten på boken, lar jeg detaljene ligge, men kan røpe så pass at jeg ikke likte den siste delen, ei heller slutten. Her mangler den underfundige humoren og viddet som preget de to første delene, og siden forløsningen jeg ventet på uteble, var det også lett å glemme de skarpe observasjonene som preget første del av boken.
Utgitt: 2017
Spilletid: 14:46
Kilde: Fabel