Verden som var min heter Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som nå teller fire bind. Jeg har nå lest alle fire bøkene, fulgt hans liv og tanker og sett verden med hans øyne gjennom førti år, og det er litt av en reise han tar oss med på.
![]()
Forlaget om Nittitallet:
Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden.
Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Europa er igjen i krig, og gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat.
EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt hjemme i sin egen hage. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter han seg i hjertet av Paris, der C. er korrespondent for VG. Konfliktene mellom ulike religioner og folkegrupper er mer uforsonlige enn noen gang. Fredsavtaler splintres, nye nasjoner skapes, og flyktningestrømmene øker. Mobiltelefonen blir allemannseie, og etter hvert som klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999 øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.
Helt først i denne delen av Bjørnstads store erindringsverk, skilles han fra "Den andre" og flytter fra Sandøya. Livet tar en ny vending og vi følger ham videre, sammen med familie, venner og kolleger. Fra "skrivepunktet" er vi i nåtid, og han skildrer verden med etterklokskapens lys på seg. De fire romanene blir bundet sammen med små hentydninger til ting han har skildret tidligere, men det er vel ikke annet enn naturlig at lesere som har lest de tre andre bøkene, får ting repetert. Han fortsetter å delvis omtale seg selv som "Bjørnstadgutten" i 3. person, noe jeg aldri har vendt meg helt til, men et så stort bokverk som dette krever vel litt variasjon i fremstillingen.
Det er nydelig å høre ham minnes tante Svanhild med savn og kjærlighet, slik vi ble kjent med deres forhold i de første bøkene. Det er gøy å gjenoppleve dette tiåret, og plassere meg selv midt oppi hendelser som preget verden og Norge, mens jeg var opptatt med "andre ting".
Hvor bokstavelig skal en ta disse betraktningene, tenker jeg for meg selv når boken er i avslutningsfasen. Det er nyttårsaften hvor vi gikk inn i nytt årtusen, og de fleste husker nok hvilken fest de var på for 18 år siden, men for min del stopper det der. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller følte, og absolutt ikke samtaler jeg hadde den kvelden.
Mine erindringer (eller mangel på sådanne) spiller en viktigere rolle i Nittitallet, i forhold til de andre bøkene, og kanskje er det dette som gjør at dette blir den svakeste boken for min del. Det kjedet meg også at mye av bakteppet i handlingen dreide seg om den nye kjærestens journalist-liv, og disse turene til, og besøkene fra Bangladesh, tappet meg for engasjement.
Vel, vel... når Anders Ribu leser på en så overbevisende og troverdig måte, så går 27,5 time med nittitallserindringer som en lek ☺
Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden.
Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Europa er igjen i krig, og gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat.
EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt hjemme i sin egen hage. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter han seg i hjertet av Paris, der C. er korrespondent for VG. Konfliktene mellom ulike religioner og folkegrupper er mer uforsonlige enn noen gang. Fredsavtaler splintres, nye nasjoner skapes, og flyktningestrømmene øker. Mobiltelefonen blir allemannseie, og etter hvert som klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999 øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.
Helt først i denne delen av Bjørnstads store erindringsverk, skilles han fra "Den andre" og flytter fra Sandøya. Livet tar en ny vending og vi følger ham videre, sammen med familie, venner og kolleger. Fra "skrivepunktet" er vi i nåtid, og han skildrer verden med etterklokskapens lys på seg. De fire romanene blir bundet sammen med små hentydninger til ting han har skildret tidligere, men det er vel ikke annet enn naturlig at lesere som har lest de tre andre bøkene, får ting repetert. Han fortsetter å delvis omtale seg selv som "Bjørnstadgutten" i 3. person, noe jeg aldri har vendt meg helt til, men et så stort bokverk som dette krever vel litt variasjon i fremstillingen.
Det er nydelig å høre ham minnes tante Svanhild med savn og kjærlighet, slik vi ble kjent med deres forhold i de første bøkene. Det er gøy å gjenoppleve dette tiåret, og plassere meg selv midt oppi hendelser som preget verden og Norge, mens jeg var opptatt med "andre ting".
Hvor bokstavelig skal en ta disse betraktningene, tenker jeg for meg selv når boken er i avslutningsfasen. Det er nyttårsaften hvor vi gikk inn i nytt årtusen, og de fleste husker nok hvilken fest de var på for 18 år siden, men for min del stopper det der. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller følte, og absolutt ikke samtaler jeg hadde den kvelden.
Mine erindringer (eller mangel på sådanne) spiller en viktigere rolle i Nittitallet, i forhold til de andre bøkene, og kanskje er det dette som gjør at dette blir den svakeste boken for min del. Det kjedet meg også at mye av bakteppet i handlingen dreide seg om den nye kjærestens journalist-liv, og disse turene til, og besøkene fra Bangladesh, tappet meg for engasjement.
Vel, vel... når Anders Ribu leser på en så overbevisende og troverdig måte, så går 27,5 time med nittitallserindringer som en lek ☺
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018
Spilletid: 27:24
Kilde: Lytteeksemplar