Ene, skissen av Ida Hegazi Høyer

Etter å ha lest og likt debutromanen Under verden, Fortellingen om øde, Unnskyld og Historier om trøst var det med en stor haug forventning jeg satt meg ned for å lese årets utgivelse. Romanen ga meg litt å jobbe med, og spørsmålene sto stablet opp rundt meg, da jeg var ferdig å lese.

Forlaget om boken:
Denne sorgen. Enten, ikke å ha tid nok. Eller, ikke å kunne trekke seg ut i tide. Å ville skape noe. En ting, et hus, et barn, et lys, en setning. Å måtte stå ved denne skapningen, livet ut.

Tre kvinner bor sammen. Selv om de er svært forskjellige, fungerer samlivet på et vis. Så flytter en fjerde kvinne inn, og alle reglene endrer seg. Det er som om den nye kvinnen er en negativ katalysator for de mest ekstreme egenskapene hos hver av dem, og kollektivet trekkes inn i en nedadgående spiral.

Med humor, utforsker Ida Hegazi Høyer relasjonelle spill både i og utenfor individet. Hva skjer når behov blir så sterke at kompromisser er umulige? Hvilke grenser kan overskrides i jakten på å skape noe?


I romanens begynnelse møter vi en navnløs jeg-person, hvis øyne vi ser med. Hun liker øl og kampsport og lever ut sin skapertrang gjennom små prosjekter som blir mer eller mindre vellykket.

Hun bor sammen med vakre energiske Elena, og Malene som er nær sagt sengeliggende, og så depressiv at de to andre må pleie henne som et lite barn. Elena, som drikker coctails, er lett til sinns og som blender alle med sitt engasjerte vesen, er den som tar ansvar i husholdningen.

Så møter de forfatteren A på flyplassen. Hun er hard og skarp og eier ikke evnen til sosialt samspill, men hun blir med dem hjem og installerer seg i leiligheten. Når hun skal jobbe krever hun mye av de andre, "jeg" får ikke drikke øl, alle må være stille eller ute av huset, men samtidig er det de tre jentenes liv skrivingen inspireres av. Hvis denne karakteren har kommet ut av Høyers egen kamp for å skrive en roman, synes jeg synd på henne.

Dette er en ordrik roman, og jeg brukte forbausende lang tid på å lese den, for forfatteren har lekt seg med språket, og gir oss ord som: relasjonelle, værende, ondtroende, tvilfrihet, nattforlis, fjernliggjøre etc. Meningen kommer frem av konteksten, men mange av setningene ble for konstruerte til at de ga mening for meg.

Mennesket er et vesen som fullstendig unyttig og rotløst beveger seg fra sted til sted med visakort og telefon, bare for uansett å ende opp i samme hus man startet fra. Et utelukkende konstruert vesen. Bestanddeler: disiplin, dekadanse og angstregulering. Ikke mer. Det preikes konstant, menes og markeres i det evinnelige, danses litt en sjelden gang.

I starten av romanen er kontrastene mellom jentene store, men etterhvert sauser de fire damene seg inn i et liv hvor de alle er avhengig av hverandre. Når Elena får et munnsår, og mister all sin initiativ og positivitet, blir de prisgitt hverandre.

Romanen skildrer virkningen vi har på hverandre, hvilke premisser vi lever under og hvilke prinsipper vi må gi på båten for å få lov å være en del at et hele. Det handler om å være menneske i samspill og relasjon med andre mennesker, men etterhvert som historien skrider frem og blir mer og mer burlesk, mister den sitt menneskelige utgangspunkt.

Skildringene av måten denne forfatteren jobber på er spennende, og kanskje et lite sleivspark til virkelighetslitteraturen vi ser så mye av om dagen. Det at hun ikke klarer å snakke i forsamlinger og sender Elena avgårde i sitt sted er en morsom tanke, men gjennomførbar?
Hovedpersonen mister sin personlighet når hun slutter å lage keramikk og gir opp grønnsakshagen. Hva lever hun av? hva lever Elena og Malene av? disse spørsmålene "poker" meg gjennom leseprosessen.

Hva er vitsen? svarer Malene til de andres mange forsøk på å få henne ut av det mørke, stinkende rommet sitt, hvor hun spiser og doper seg og klipper istykker blader. Elena stikker av med jeg-personens Thomas, uten at hun blir noe sur av den grunn. Eller er det en annen Thomas? jeg er litt forvirret...

Symbolene er mange, hva er det med det munnsåret, som vokser seg ut over alle breddegrader i det vakre ansiktet til Elena? Og skapet, som havner i leiligheten, flytteeskene eller fugleungene? Hjelp! Det er forvirrende og slitsomt å være menneske, å skulle forholde seg til andre mennesker, men jeg klarte egentlig ikke å synes synd i disse fire damene, selv om det virker som de går til grunne.

Ida Hegazi Høyer har muligens skrevet en litterær høydare med denne romanen, men når det absurde begynte å overta handlingen, ramlet jeg dessverre av. Interessen min beholdt hun imidlertid, for i min naivitet, håpet jeg på en samlende eller forklarende slutt.