Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman

Denne boken, med det litt uleselige coveret har det vært litt blest om, de kaller den sågar et internasjonalt fenomen. Selv har jeg fått både bok og nett men valgte å starte med lydbokutgaven. Gled deg til denne, det er ikke en feelgood av det rosa slaget, men har en alvorlig undertone hvor vi tar stilling til både ensomhet og omsorgssvikt.

Forlaget om boken:
Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg.

Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse. Bortsett fra, kanskje, alt.


Når vi blir kjent med Eleanor får vi ikke vite noe som helst om henne. Personligheten hennes kommer derimot tydelig frem, og måten hun tenker på minner om en som har en liten forstyrrelse. Selv startet jeg lesingen med lydbok, men måtte legge inn årene pga. innlesers vanvittige måte å lese på. Jeg var halvveis da jeg åpnet papirboken, og nå begynte jeg faktisk å småfnise, med jevne mellomrom.

Eleanor Oliphant har ikke dreisen på ironi, metaforer eller måter å snakke på som ikke er konkret. Hun tar alt som blir sagt henne bokstavelig, og dette medfører selvfølgelig en del morsomme kommentarer eller situasjoner. Hun er også preget av oppveksten sin, og har utarbeidet sine egne strategier for å komme seg gjennom de mange rutinene som hverdagen består av.

Hva som har skjedd henne tidligere i livet fortelles ikke direkte. Hvor har hun arret i ansiktet fra? hva er det moren har gjort? og hvordan har hun havnet der hun er i livet, med så pass mye bagasje? Disse spørsmålene følger leseren fra begynnelsen av romanen, men noen svar får vi ikke før vi nærmer oss slutten.

Dette er en handlingsmettet roman, Eleanor tenker og agerer hele tiden. Hverdagen hennes fylles av små og store gjøremål, som spabesøk, frisørtime, sykehusbesøk etc. det går slag i slag, og denne damen som til stadighet gjør ting for første gang i sitt liv, får virkelig kjørt seg. Spørsmålet som driver handlingen fremover, er om hun greier å få kontakt med musikeren hun har forelsket seg i. Hun skjønner at hun må forbedre utseende sitt, og øve seg på sosiale settinger, så det er den ferden vi følger henne på.

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte hva all viraken rundt denne boken var, før jeg var kommet langt ut i romanen. Boken sies å være en skikkelig "snakkis" over hele verden, og kan smykke seg med superlativer som uforglemmelig, strålende, morsom, livsbejaende, unik og overraskende fornøyelig. Det er ikke min favorittsjanger dette her, men jeg hadde faktisk glede av å være sammen med Eleanor Oliphant, og de siste hundre sidene var fenomenale.

Eleanor har kanskje følt seg som "elefanten i rommet", men etterhvert som hun får dreis på de sosiale spillereglene så tones den spesielle delen av personligheten hennes kraftig ned. Det er en sår tematikk i denne romanen, men det ender heldigvis godt, med håp for fremtiden.