De som dreper drømmer sover aldri av Jan Guillou

Dette er den åttende boken i Jan Guillous serie Det store århundre, som begynte med Brobyggerne for mange år siden. Nå har vi kommet til 1970-tallet, og handlingen preges av politikk og hovedpersonen Eric Letangs virke som advokatfullmektig.

Forlaget om boken:
Venstrebølgen fra 1968 blir nærmest som en idyll å regne i sammenligning med den krigen som vokser frem mellom Europas sikkerhetstjenester og en stadig mer splittet venstrebevegelse. Det blir bokstavelig talt et spørsmål om liv eller død. Eric Letang arbeider om dagene som advokatfullmektig ved Henning Sjöstrands famøse advokatbyrå. Men om nettene og på fritiden inngår han i en hemmelig sikkerhetstjeneste innenfor den delen av venstrebevegelsen som forsøker å organisere forsvaret mot en stadig mer aggressiv statlig fiende.
Den store kjærligheten hans, Gertrude, jobber som advokat i Hamburg, hvor klimaet dag for dag blir mer brutalt. Hun opplever at vennene fengsles eller blir drept, én etter én.

Lauritzenfamilien blir større og større for hver bok, og det skal litt til å plassere de forskjellige medlemmene av familien i forhold til hverandre. Selv har jeg sluppet taket i begynnelsen, og leser bøkene som det de er, tidsskildringer ispedd litt familiehistorie.

Det ferskeste skuddet på stammen er Eric Maria, den tre år gamle sønnen til Eric og Gertrude. Deres forhold er ikke konvensjonelt siden hun er proformagift med en homofil mann i Tyskland. Erich Maria er oppfostret i et venstreradikalt kollektiv blant den tyske statens indre fiender.

Med noen få unntak hvor lesingen fløt og interessen min var fanget handlet mye av denne syvende boken om palestinaspørsmålet, internasjonal og nasjonal politikk, Watergate og Vietnamkrigen. Lange skildringer av rettssaker kjedet meg, så jeg må nok innrømme at De som dreper drømmer sover aldri, for meg ble den kjedeligste boken i serien.