Mona Høvring ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2014 for romanen Camillas lange netter. Den har jeg lest, men det er også det eneste jeg har lest av henne. Nå blir det to bøker på rappen fra denne forfatteren, Venterommet i Atlanteren som kom ut i 2012, men som nå har kommet som lydbok, som en oppvarming til Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født.
![]()
Forlaget om boken:
I Mona Høvrings roman møter vi Olivia, ei ung kvinne i midten av tjueåra.
Olivias hverdag er prega av distraksjoner og forvirring. Hun strever med å komme løs fra ei besværlig mor, forholdet til kjæresten er trøstesløst og jobben på smelteverket gjør henne sjuk. Så inntreffer to ting som vender opp ned på Olivias tilværelse: Hun arver en praktfull villa i Reykjavik og hun møter Bé.
Jeg visste jo at romanen var kort, men før jeg fikk sukk for meg så var den ferdig. Runa Eilertsen leser godt, jeg antar at alle a-endingene og uvante uttalen av enkelte ord er forfatterens fortjeneste ikke innleser.
Det er vel Island som er Venterommet i Atlanteren, for det fortoner seg som venting, det Olivia gjør der ute i havet, selv om det ikke sies direkte. Hun holder seg stille mens hun forsoner seg med sin skjebne, hva den enn måtte være.
Dette er en roman helt uten verbale unoter. Språket Høvring bruker er ganske poetisk, men med struktur, framdrift og interessant tematikk, som burde kunne rekke til en dobbelt så lang roman.
Jeg ble ikke godt nok kjent med Olivia til at jeg greier å si om jeg ble glad i henne eller ikke. Hun har ikke noe godt forhold til sin mor, som virker overfladisk og selvsentrert, og de andre menneskene i livet hennes forsvinner like brått ut av, som inn i livet hennes. Det er tydelig at noe har gått meg hus forbi, for når jeg leser det et samstemt pressekorps sa om boken da den kom ut, kjenner jeg meg ikke igjen.
For all del, det er en fin historie, og jeg tror kanskje hvis den var dobbelt så lang, så hadde jeg likt den hakket bedre.
I Mona Høvrings roman møter vi Olivia, ei ung kvinne i midten av tjueåra.
Olivias hverdag er prega av distraksjoner og forvirring. Hun strever med å komme løs fra ei besværlig mor, forholdet til kjæresten er trøstesløst og jobben på smelteverket gjør henne sjuk. Så inntreffer to ting som vender opp ned på Olivias tilværelse: Hun arver en praktfull villa i Reykjavik og hun møter Bé.
Jeg visste jo at romanen var kort, men før jeg fikk sukk for meg så var den ferdig. Runa Eilertsen leser godt, jeg antar at alle a-endingene og uvante uttalen av enkelte ord er forfatterens fortjeneste ikke innleser.
Det er vel Island som er Venterommet i Atlanteren, for det fortoner seg som venting, det Olivia gjør der ute i havet, selv om det ikke sies direkte. Hun holder seg stille mens hun forsoner seg med sin skjebne, hva den enn måtte være.
Dette er en roman helt uten verbale unoter. Språket Høvring bruker er ganske poetisk, men med struktur, framdrift og interessant tematikk, som burde kunne rekke til en dobbelt så lang roman.
Jeg ble ikke godt nok kjent med Olivia til at jeg greier å si om jeg ble glad i henne eller ikke. Hun har ikke noe godt forhold til sin mor, som virker overfladisk og selvsentrert, og de andre menneskene i livet hennes forsvinner like brått ut av, som inn i livet hennes. Det er tydelig at noe har gått meg hus forbi, for når jeg leser det et samstemt pressekorps sa om boken da den kom ut, kjenner jeg meg ikke igjen.
For all del, det er en fin historie, og jeg tror kanskje hvis den var dobbelt så lang, så hadde jeg likt den hakket bedre.
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2018 (bok i 2012)
Spilletid: 2:30
Kilde: Lytteeksemplar