Å leve, lever, har levd av Arne Schrøder Kvalvik

For tre år siden leste jeg Kvalviks bok Min fetter Ola og jeg, så da han i år kom ut med en ny bok var jeg klar for mer. Er alderdommen et sorgens kapittel? spør Kvalvik i denne boken, som i likhet med den forrige er sakprosa med ham selv som jeg-person, men skrevet i en stil som kan minne om en roman.

Forlaget om boken:
Rigmor er 87 år og lederen av Nesodden pensjonistforening. Hun gjør alt hva hun makter for at de eldre ikke skal legge seg til, som hun sier. Men hvordan skal det gå med Rigmor nå, når hun selv har fått problemer med helsen?
En av Nesoddens eldste bor alene i en villa nede i Ursvik. Han er godt over nitti, har klare meninger om det meste, men ingen gjenlevende familie å dele tankene sine med.
Å leve, lever, har levd handler om frosne vafler og pynteduker med blondekanter, om å kjøre på sommerdekk gjennom en hel vinter, om ensomhet, fellesskap og hvordan det er å bli gammel. Det er også en fortelling om hvordan overraskende vennskap på tvers av generasjoner oppstår.

Dette er en bok om de relasjoner vi har til hverandre på tvers av generasjoner. Arne Schrøder Kvalvik har satt søkelyset på hvordan det er å bli gammel, og prøvd å finne ut av hvordan de eldre egentlig har det. I kjølvannet av researchen sin dukket det opp livshistorier og vennskap han ikke var forberedt på.

Personskildringene i boken er gode, sitt eget liv og din egen familie skildres på en vag nok måte, til at det ikke blir privat. De andre vi møter i boken blir skrevet frem på en respektfull måte, og jeg er sikker på at de fryder seg over å lese om seg selv når de sitter med boken i hendene.

Å leve, lever, har levd er en bok som fikk meg til å tenke på mine egne relasjoner med andre mennesker. Hvor langt inne det sitter å ta kontakt med fremmede, hvor redd en er for å tråkke andre for nær, hvorfor er det sånn?

Dette var en koselig bok å lese, og du trenger ikke være åtti år for å finne noe å kjenne deg igjen i.