Det er første gang jeg leser en roman hvor hovedpersonen har diabetes. Handlingen er forfatterens egne opplevelser av sykdommen, en tekst som på en glimrende måte skildrer hvordan det føles og hvordan hennes møte med støtteapparatet har fungert for henne. Boken anbefales på det sterkeste!
![]()
Forlaget om boken:
Føling er en intens og direkte roman om hvordan det er å leve med en kronisk sykdom, hvordan det innvirker på alle de tingene i livet vi ellers tar for gitt og aldri tenker over. Den diskuterer hva det vil si å være syk, hva det betyr når det er kroppen som angriper kroppen, og hvordan sykdommer også alltid oppfattes som et moralsk problem.
Føling er en roman om diabetes, en roman om å vokse opp, om å være ung og om kampen for å akseptere seg selv.
Forlag: Pelikanen
Utgitt: 2018
Sider: 315
Kilde: Leseeks
Denne historien begynner når Ragnhild er liten. Hun har to søstre, men er den eneste som hele tiden er tørst og til stadighet går på do. Vi er med når hun som liten får påvist diabetes 1, og følger henne inn i ungdomstiden.
Som ungdom har hun problemer med å akseptere alle de forholdsregler hun bør ta. Hun fester, drikker og røyker, hun har uregelmessig døgnrytme og er ikke flink å passe på blodsukker og insulin. Denne neglisjeringen av sykdommen følger med henne inn i voksen alder, noe som fører til problemer med øynene og senere med foten.
Skildringene hennes av møte med helsevesenet, av angsten for at legene ikke tar hensyn til at hun er diabetiker og alle de andre små detaljene som dukker opp, er veldig gode. Hun utvikler noe som kalles Charcot og i undersøkelsene av dette blir hun ikke godt nok integrert i systemet. Hun faller mellom to stoler, blir ikke fulgt opp, beskjeder blir ikke formidlet og hun møter leger som ikke lytter. Hun må forholde seg til diabeteslegen, fastlegen, fotterapeuten og legevakten, noe som er utmattende for et sykt menneske.
Hun erkjenner for seg selv at om litt kommer foten til å være borte, og alt brister for henne. Det er en stor ensomhet og fortvilelse hun skildrer her, og det er hjerteskjærende. Samtidig er det troverdig til tusen, jeg har ingen problem med å tro på at mange føler seg så hjelpeløs i møte med helsenorge.
Ragnhild sier i boken at en aldri blir vant med sykdommen, og det kan jeg se for meg. Hun greier å formidle følelser som skam, angst og mindreverdighetskomplekser på en usentimental og saklig måte, som det er lett å kjenne på kroppen. Ragnhild Eskeland debuterer med denne personlige historien, og måten hun skriver på gjør at jeg gleder meg til å lese hva annet hun kommer med i nær fremtid.
Til tross for det personlige i denne romanen, er det en pageturner som var vanskelig å legge fra seg.
Føling er en intens og direkte roman om hvordan det er å leve med en kronisk sykdom, hvordan det innvirker på alle de tingene i livet vi ellers tar for gitt og aldri tenker over. Den diskuterer hva det vil si å være syk, hva det betyr når det er kroppen som angriper kroppen, og hvordan sykdommer også alltid oppfattes som et moralsk problem.
Føling er en roman om diabetes, en roman om å vokse opp, om å være ung og om kampen for å akseptere seg selv.
Forlag: Pelikanen
Utgitt: 2018
Sider: 315
Kilde: Leseeks
Denne historien begynner når Ragnhild er liten. Hun har to søstre, men er den eneste som hele tiden er tørst og til stadighet går på do. Vi er med når hun som liten får påvist diabetes 1, og følger henne inn i ungdomstiden.
Som ungdom har hun problemer med å akseptere alle de forholdsregler hun bør ta. Hun fester, drikker og røyker, hun har uregelmessig døgnrytme og er ikke flink å passe på blodsukker og insulin. Denne neglisjeringen av sykdommen følger med henne inn i voksen alder, noe som fører til problemer med øynene og senere med foten.
Skildringene hennes av møte med helsevesenet, av angsten for at legene ikke tar hensyn til at hun er diabetiker og alle de andre små detaljene som dukker opp, er veldig gode. Hun utvikler noe som kalles Charcot og i undersøkelsene av dette blir hun ikke godt nok integrert i systemet. Hun faller mellom to stoler, blir ikke fulgt opp, beskjeder blir ikke formidlet og hun møter leger som ikke lytter. Hun må forholde seg til diabeteslegen, fastlegen, fotterapeuten og legevakten, noe som er utmattende for et sykt menneske.
Hun erkjenner for seg selv at om litt kommer foten til å være borte, og alt brister for henne. Det er en stor ensomhet og fortvilelse hun skildrer her, og det er hjerteskjærende. Samtidig er det troverdig til tusen, jeg har ingen problem med å tro på at mange føler seg så hjelpeløs i møte med helsenorge.
Ragnhild sier i boken at en aldri blir vant med sykdommen, og det kan jeg se for meg. Hun greier å formidle følelser som skam, angst og mindreverdighetskomplekser på en usentimental og saklig måte, som det er lett å kjenne på kroppen. Ragnhild Eskeland debuterer med denne personlige historien, og måten hun skriver på gjør at jeg gleder meg til å lese hva annet hun kommer med i nær fremtid.
Les Føling, du vil ikke angre!