Det har gått femten år siden den siste boken om Van Veeteren utkom, og seks år siden den forrige boken om Gunnar Barbarotti. Endelig skal fansen få oppleve at de to møtes, for i De venstrehendtes forening gjør de nettopp det. Ivrig og begeistret for disse utsiktene satte jeg i gang, med noe som kom til å vise seg å bli en skikkelig fin leseopplevelse ☺☺☺
![]()
Forlaget om handlingen:
Da Marten og Reimus gikk på barneskolen dannet de De venstrehendtes forening. Flere tiår senere brenner et gammelt pensjonat ned til grunnen og flere mennesker omkommer. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan. Nesten ingen.
I denne historien er Van Veeteren i ferd med å vri seg unna feiringen av sin 75 års dag. Han og kona har sagt til alle at de har reist på en lengre ferie på New Zealand, men i virkeligheten har de gjemt seg vekk på et lite sted noen timers kjøretur unna.
Med seg i bagasjen har de et ønske fra Van Veeterens tidligere sjef om å finne ut av hvorfor en som var antatt død i en stor brann for 20 år siden, plutselig er funnet død og nedgravd et helt annet sted.
Historien starter allerede i 1957 hvor vi blir kjent med karakterene når de er i sin barndom. Med jevne mellomrom er vi i "nåtidshistorien" hvor det er Van Veeteren og kona Ulrike Fremdli som med sin muntre ordveksling får meg til å sitre av begeistring. De kjappe replikkene og den trygge kjærligheten de to gamle har for hverandre, gjør denne kriminalromanen helt spesiell.
Det er nesten litt.... beundringsverdig.
Beundringsverdig? utbrøt Van Veeteren. Hva er det du har hatt i kaffen?
Unnskyld, sa Ulrike og rynket pannen. Det mente jeg ikke. Jeg mente bare at det er ganske... listig? Lyder det bedre i ørene til en gammel politimann?
Listig? mumlet Van Veeteren. Det kan du gi deg faen på.
Hvis det var planlagt på den måten fra begynnelsen av, så er det vel det minste man kan si.
Denne romanen har i store deler av boken ett handlingsforløp, men vi tas med tilbake til hendelsene som førte til den store brannen som blir en del av etterforskningen. Vi er halvveis i boken når svenskene Gunnar Barbarotti og hans kollega Eva Backman får en drapssak på pulten, som knytter dem til saken i Nederland. De reiser ned, og møter Van Veeteren og hans kone, for å utveksle tanker om hva som kan ha hendt.
Mot slutten dukker det opp en litt anonym fortellerstemme, som skal peile leseren inn på en gjerningsmann, uten å røpe denne for tidlig. Til nå hadde jeg lest boken som en ytterst morsom og fornøyelig roman, og frydet meg over gjensynet med begge etterforskerne, så at jeg nå ble presset til å pønske ut hvem ugjerningsmannen var, føltes som å bli dradd ut av en varm deilig seng.
Alle løse tråder nøstes opp på elegant vis, Håkan Nesser skriver i et språk som lar leseren assosiere, og han bruker gjentakelser i dialogen mellom hovedpersonene på en morsom måte. Coveret på boken taler sant, men virker litt for brutalt til denne kriminalromanen, som er mer koselig lesning enn hardbarka krim.
Da Marten og Reimus gikk på barneskolen dannet de De venstrehendtes forening. Flere tiår senere brenner et gammelt pensjonat ned til grunnen og flere mennesker omkommer. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan. Nesten ingen.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2019
Sider: 528
Kilde: Leseeksemplar
I denne historien er Van Veeteren i ferd med å vri seg unna feiringen av sin 75 års dag. Han og kona har sagt til alle at de har reist på en lengre ferie på New Zealand, men i virkeligheten har de gjemt seg vekk på et lite sted noen timers kjøretur unna.
Med seg i bagasjen har de et ønske fra Van Veeterens tidligere sjef om å finne ut av hvorfor en som var antatt død i en stor brann for 20 år siden, plutselig er funnet død og nedgravd et helt annet sted.
Historien starter allerede i 1957 hvor vi blir kjent med karakterene når de er i sin barndom. Med jevne mellomrom er vi i "nåtidshistorien" hvor det er Van Veeteren og kona Ulrike Fremdli som med sin muntre ordveksling får meg til å sitre av begeistring. De kjappe replikkene og den trygge kjærligheten de to gamle har for hverandre, gjør denne kriminalromanen helt spesiell.
Det er nesten litt.... beundringsverdig.
Beundringsverdig? utbrøt Van Veeteren. Hva er det du har hatt i kaffen?
Unnskyld, sa Ulrike og rynket pannen. Det mente jeg ikke. Jeg mente bare at det er ganske... listig? Lyder det bedre i ørene til en gammel politimann?
Listig? mumlet Van Veeteren. Det kan du gi deg faen på.
Hvis det var planlagt på den måten fra begynnelsen av, så er det vel det minste man kan si.
Denne romanen har i store deler av boken ett handlingsforløp, men vi tas med tilbake til hendelsene som førte til den store brannen som blir en del av etterforskningen. Vi er halvveis i boken når svenskene Gunnar Barbarotti og hans kollega Eva Backman får en drapssak på pulten, som knytter dem til saken i Nederland. De reiser ned, og møter Van Veeteren og hans kone, for å utveksle tanker om hva som kan ha hendt.
Mot slutten dukker det opp en litt anonym fortellerstemme, som skal peile leseren inn på en gjerningsmann, uten å røpe denne for tidlig. Til nå hadde jeg lest boken som en ytterst morsom og fornøyelig roman, og frydet meg over gjensynet med begge etterforskerne, så at jeg nå ble presset til å pønske ut hvem ugjerningsmannen var, føltes som å bli dradd ut av en varm deilig seng.
Alle løse tråder nøstes opp på elegant vis, Håkan Nesser skriver i et språk som lar leseren assosiere, og han bruker gjentakelser i dialogen mellom hovedpersonene på en morsom måte. Coveret på boken taler sant, men virker litt for brutalt til denne kriminalromanen, som er mer koselig lesning enn hardbarka krim.
Boken anbefales på det varmeste!