Rebecca Wexelsen debuterte i 2017 med langdiktet Så faller jeg, hvor vi møter en hovedperson som kommer til kort med mye i livet. I Hotell Montebello møter vi den samme mennesketypen, som sliter med sine relasjoner til andre. Jeg likte denne romanen hakket bedre enn diktet, så jeg anbefaler gjerne Hotell Montebello videre.
![]()
Fra bakpå boken:
Nina merker en svulst på halsen, og prøvene fastlegen tar sender henne videre til Radiumhospitalet hvor hun får påvist kreft. Det er på pasienthotellet mesteparten av handlingen utspiller seg, en artig scene for det drama vi blir vitne til. Den unge damen vi blir kjent med studerer astronomi, men det er hennes bunnløse ensomhet, jeg som leser dykker dypt i. Hun får ikke kontakt med sine medstudenter, hun har skjøvet fra seg sin far og sin mor, og søsteren Julie hører vi om langt ute i romanen.
Jeg er glemt. Det er ingen som lurer på hvorfor jeg ikke lenger dukker opp på forelesningene. Ingen spør om det har hendt noe, om jeg har det bra, om jeg kanskje har flyttet, eller om jeg i det hele tatt lever.
Nina elsker å bo på pasienthotellet. Selv om hun prøver å styre unna folkene der, blir hun kjent med "likeverdsmennesket" Berit, som jobber som frivillig blant pasientene og miljøarbeideren Ivar som steker vafler hele dagen. Hun blir også kjent med flere pasienter, blant annet musikeren Alf, og pillepusheren Tore.
Etter å ha vokst opp som et irriterende element i søsterens bakgrunn, og med en mor som til stadighet sa: - Dette snakker vi ikke mer om, så har Nina utviklet en selvtillit på bunnivå. Hun trenger å bli tatt vare på, å få lov å være svak og ønske støtte, men hun forventer ingenting av sorten, fra de rundt seg.
Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.
Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.
Du kunne like gjerne ikke eksistert.
Det er noen neddempede karakterskildringer Wexelsen byr på, de balanserer på kanten av parodi, men bikker aldri over, siden vi ikke får vite så mye om bakgrunnen deres. Nina har slått seg til ro med at hun er som hun er, og skylder ikke på andre at hun skyver folk fra seg.
Romanen handler ikke om kreft som sådan, og kan med hell leses av mennesker som har opplevd å ha kreft, og bo på et pasienthotell.
Rebecca Wexelsen skildrer ensomhet med like deler humor og alvor. Handlingen byr på skarpe observasjoner av menneskesinnet, den har fremdrift og er aldri kjedelig. Rammefortellingen har flere vendepunkter som gjør at leseren ikke helt vet hvordan dette vil ende. Jeg har ikke ville røpe noen av disse i omtalen min, men kan love deg du har en skjønn liten roman å glede deg til med Hotell Montebello!
Nina merker en svulst på halsen, og prøvene fastlegen tar sender henne videre til Radiumhospitalet hvor hun får påvist kreft. Det er på pasienthotellet mesteparten av handlingen utspiller seg, en artig scene for det drama vi blir vitne til. Den unge damen vi blir kjent med studerer astronomi, men det er hennes bunnløse ensomhet, jeg som leser dykker dypt i. Hun får ikke kontakt med sine medstudenter, hun har skjøvet fra seg sin far og sin mor, og søsteren Julie hører vi om langt ute i romanen.
Jeg er glemt. Det er ingen som lurer på hvorfor jeg ikke lenger dukker opp på forelesningene. Ingen spør om det har hendt noe, om jeg har det bra, om jeg kanskje har flyttet, eller om jeg i det hele tatt lever.
Nina elsker å bo på pasienthotellet. Selv om hun prøver å styre unna folkene der, blir hun kjent med "likeverdsmennesket" Berit, som jobber som frivillig blant pasientene og miljøarbeideren Ivar som steker vafler hele dagen. Hun blir også kjent med flere pasienter, blant annet musikeren Alf, og pillepusheren Tore.
Etter å ha vokst opp som et irriterende element i søsterens bakgrunn, og med en mor som til stadighet sa: - Dette snakker vi ikke mer om, så har Nina utviklet en selvtillit på bunnivå. Hun trenger å bli tatt vare på, å få lov å være svak og ønske støtte, men hun forventer ingenting av sorten, fra de rundt seg.
Når du er frisk, er det ingen som passer på deg; det forventes at du skal passe på deg selv. Du skal prestere og være morsom og sosial. Du skal tjene penger og ta eksamener og forelske deg i den rette og låne mens renten er lav og spise riktig, men ikke for mye, og trene riktig, men ikke for mye. Du skal feste og aldri gå glipp av noe, og drikke, men ikke for mye.
Ingen veier deg og sjekker blodverdiene dine og spør om du er trøtt eller uthvilt eller redd eller likegyldig. Når du er frisk, er det ingen som spør deg om noe som helst. Du er ikke i trygge hender.
Du kunne like gjerne ikke eksistert.
Det er noen neddempede karakterskildringer Wexelsen byr på, de balanserer på kanten av parodi, men bikker aldri over, siden vi ikke får vite så mye om bakgrunnen deres. Nina har slått seg til ro med at hun er som hun er, og skylder ikke på andre at hun skyver folk fra seg.
Romanen handler ikke om kreft som sådan, og kan med hell leses av mennesker som har opplevd å ha kreft, og bo på et pasienthotell.
Rebecca Wexelsen skildrer ensomhet med like deler humor og alvor. Handlingen byr på skarpe observasjoner av menneskesinnet, den har fremdrift og er aldri kjedelig. Rammefortellingen har flere vendepunkter som gjør at leseren ikke helt vet hvordan dette vil ende. Jeg har ikke ville røpe noen av disse i omtalen min, men kan love deg du har en skjønn liten roman å glede deg til med Hotell Montebello!
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 190
Kilde: Leseeks
Beathe har også lest, likt og blogget om boken