Hvite tenner av Zadie Smith

Hvite tenner forsøkte jeg å lese for noen år siden, uten at jeg fant ut av hva greien var med disse menneskene. Når jeg nå har lyttet til boken gikk det mye bedre, Fanny Vaagers stemme klinger godt i mine ører, og som alltid leser hun uten noe fixfaxeri. Boken kom ut i 2000, men er høyst aktuell også i dag. Hvite tenner finner du i 1001- bøker du må lese før du dør, og er mitt bidrag til Elidas lesesirkel for mars.

Forlaget om boken:
Møt familien Jones, Iqbal og Chalfen. De er alle engelske på et eller annet vis og involvert i hverandres liv på alle tenkelige måter, personlig, politisk, historisk, genetisk. De møter med forskjellige hudfarge, forskjellig religion og har sine røtter på ulike sider av kolonitidens skillevegger.

Tre familiefedre står i fokus: Den engelske antihelten og eksterrengsyklisten Archibald Jones, inderen og restaurantsliteren Samad Iqbal og filantropen og genteknologen Marcus Chalfen. Når deres veier krysser hverandre, og deres sønner og døtre kysser hverandre, aktiviseres rasemotsetninger, klasseforskjeller og religiøse konflikter. Hver på sin måte bryter den unge generasjonen med alt deres foreldre har basert sin eksistens på, og det hele kuliminerer nyttårsaften 1992 i en situasjon der genteknologi står mot ekstreme dyreverngrupper. Vil dette føre til verdens undergang, slik Clara Jones gamle mor og hennes venner i Jehovas vitner forventer?


Hvite tenner er en roman som med humor som virkemiddel forteller en historie til ettertanke. Vi møter et knippe mennesker med ulik kulturbakgrunn, vi er i 1974 i begynnelsen av fortellingen, og jeg rystes over hvor "rasistisk" tankegodset var på denne tiden. Historien strekker seg over tjue år, og favner to generasjoner.

Romanen er et konglomerat av historier, vi tas med tilbake i tid flere ganger, og får på den måten innsikt i hvordan noen av karakterene startet sin relasjon. Noen av bihistoriene er så lange at en nesten glemmer utgangspunktet, men etterhvert blir en bedre kjent med karakterene og forbindelsene blir tydeligere.

Tematikken endrer seg litt over tid, og i perioder får de forskjellige karakterene oppmerksomheten alene. Til tross for dette finnes de andre i periferien, og spesielt når barna blir store og får sine egne liv, bidrar deres historier til at dette blir en mangfoldig og spennende stykke lesning.

Vi får høre sannheten om emigranter fra tidligere kolonier av Storbritania, hvordan de tenker og føler og hvordan de streber å være tro mot seg selv, sin kultur og sine overbevisninger, og samtidig finne sin plass i samfunnet de er en del av i London.

Det er heftig å høre om hvordan den ene av tvillingguttene til Samal Iqbal blir sendt til hjemlandet Bangladesh for å lære tro og kultur, mens den andre blir igjen hjemme i London. Hva som skjer med disse to guttene, utgjør slutten av historien, en del av denne historien som viser at Zadie Smith var ganske tidlig ute i å skildre hva islamsk ideologisk påvirkning kan gjøre med unge menn.

Det er mange tråder å nøste opp, i en så lang og sammensatt roman som dette, men Smith gjør dette på en glimrende måte. Mot slutten er hovedpersonene sammen (på en måte) og etter å ha latt meg imponere over Irie`s enetale til familien, på bussen på vei til en stor sammenkomst, passet det meg utmerket å avslutte dette besøket i London med de forskjellige avslutningene vi blir presentert for.