Hvor eksentrisk kan en kvinne være før hun avskrives som gal? Ikke så veldig, konkluderer Marta Breen. Igjen gir forfatteren oss en tankevekker, som får en til å reflektere over egen praksis og sende beundrende tanker til de kvinner som levde og kjempet før oss. Tidligere har jeg lest 60 damer du skulle ha møtt og Født feminist, to bøker som fikk høye score på terningen, noe Om muser og menn også får.
![]()
Forlaget om boken:
Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom – enten det er arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlige omkostninger.
Med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar Marta Breen for seg historien om kvinner i offentligheten, og skriver om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn – av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.
Marta Breen vil ha oss ut av det trange kvinnerommet, og påpeker at Kvinnekampen (med stor K) i stor grad handler om å bryte seg inn i menns lukkede rom.
På en ryddig måte innleder hun med skildringer av kvinnelige forfatteres rom til å skrive gjennom historien. Vi hører om Virginia Woolf, Jane Austen og Sylvia Plath, på en måte som utdyper bildet jeg har av forfatterne ytterligere. At det ikke bare er meg som søker solitude er godt å vite, for denne "personlighetsforstyrrelsen" min føler jeg meg ofte alene om ☺
Det er lenge siden mannen ble sett på som familieforsørgeren og kvinnen som hjemmets engel, og heldigvis har denne samfunnsordenen endret seg radikalt. Å være en muse betyr å bli løftet opp som den som inspirerer kunstneren til kreativitet og som fremkaller følelser i ham som gjør at han kan skape genial kunst. Virkeligheten var for disse kvinnene alt annet enn glamorøs, og heldigvis frem mot vår tid begynte de å ville utøve sin egen kunst.
Marta Breen kommer med mange eksempler i boken sin, på hvordan kvinner også i dag blir fremstilt på en helt annen måte enn menn: "Menn kritiseres i all hovedsak for sine meninger, kvinner for sitt kjønn og utseende".
Om muser og menn gir unge en fin innfallsport til feminismen, mens vi som har levd en stund blir minnet på at kampen fremdeles ikke er over. Hvem er jeg utenfor det mannlige blikket? spør Breen, og som hun kan spørre, dette er så treffsikkert at jeg rødmer her jeg sitter. Uten å ha reflektert over disse spørsmålene, er vi kvinner med på å holde takhøyden nede, og bevegelsesfriheten lav.
Tidligere har jeg hørt den uheldige benevnelsen "kulturkjerring" brukt, lansert av en medbergenser som ikke akkurat steg i gradene hos meg. Nå hører jeg for første gang om "kulturmannen", et uttrykk som svenske Lena Andersson er opp havet til, gjennom sin roman Rettstridig forføyning. Det er gode observasjoner Breen kommer med her, vel verdt et dypdykk!
Det var en fryd å se at mange av de bøker og forfattere Marta Breen trekker frem i Om muser og menn, er kjent for meg. Jeg fant Til værelse nitten på biblioteket, og fikk også lest denne, Doris Lessings skarpe kritikk til mannssamfunnet. Det annet kjønn av Simone de Beauvoir hadde jeg nettopp lest om i Kobrahjerte, så det føltes maktpåliggende å få lest Beauvoir også, så den er jeg igang med.
Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom – enten det er arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlige omkostninger.
Med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar Marta Breen for seg historien om kvinner i offentligheten, og skriver om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn – av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.
Marta Breen vil ha oss ut av det trange kvinnerommet, og påpeker at Kvinnekampen (med stor K) i stor grad handler om å bryte seg inn i menns lukkede rom.
På en ryddig måte innleder hun med skildringer av kvinnelige forfatteres rom til å skrive gjennom historien. Vi hører om Virginia Woolf, Jane Austen og Sylvia Plath, på en måte som utdyper bildet jeg har av forfatterne ytterligere. At det ikke bare er meg som søker solitude er godt å vite, for denne "personlighetsforstyrrelsen" min føler jeg meg ofte alene om ☺
Det er lenge siden mannen ble sett på som familieforsørgeren og kvinnen som hjemmets engel, og heldigvis har denne samfunnsordenen endret seg radikalt. Å være en muse betyr å bli løftet opp som den som inspirerer kunstneren til kreativitet og som fremkaller følelser i ham som gjør at han kan skape genial kunst. Virkeligheten var for disse kvinnene alt annet enn glamorøs, og heldigvis frem mot vår tid begynte de å ville utøve sin egen kunst.
Marta Breen kommer med mange eksempler i boken sin, på hvordan kvinner også i dag blir fremstilt på en helt annen måte enn menn: "Menn kritiseres i all hovedsak for sine meninger, kvinner for sitt kjønn og utseende".
Om muser og menn gir unge en fin innfallsport til feminismen, mens vi som har levd en stund blir minnet på at kampen fremdeles ikke er over. Hvem er jeg utenfor det mannlige blikket? spør Breen, og som hun kan spørre, dette er så treffsikkert at jeg rødmer her jeg sitter. Uten å ha reflektert over disse spørsmålene, er vi kvinner med på å holde takhøyden nede, og bevegelsesfriheten lav.
Tidligere har jeg hørt den uheldige benevnelsen "kulturkjerring" brukt, lansert av en medbergenser som ikke akkurat steg i gradene hos meg. Nå hører jeg for første gang om "kulturmannen", et uttrykk som svenske Lena Andersson er opp havet til, gjennom sin roman Rettstridig forføyning. Det er gode observasjoner Breen kommer med her, vel verdt et dypdykk!
Det var en fryd å se at mange av de bøker og forfattere Marta Breen trekker frem i Om muser og menn, er kjent for meg. Jeg fant Til værelse nitten på biblioteket, og fikk også lest denne, Doris Lessings skarpe kritikk til mannssamfunnet. Det annet kjønn av Simone de Beauvoir hadde jeg nettopp lest om i Kobrahjerte, så det føltes maktpåliggende å få lest Beauvoir også, så den er jeg igang med.
Forlag: Spartacus
Utgitt: 2019
Sider: 184 + noter
Kilde: Leseeksemplar