Nå solen med en finger av Alexander B. Øyhovden

Det er spennende å lese debutboken til en fersk forfatter, og denne gangen ble jeg mektig imponert. Dikt er ikke min sterke side, men Alexander Øyhovden skrev seg rett inn i hjertet mitt.

Forlaget om diktsamlingen:
Nå solen med en finger handler om ensomhet, sorg og angst, - det å miste seg selv, og destruktiviteten som vokser frem i takt med følelsen av å være verdiløs og isolert. Diktene beskriver sammenbruddene og forsøkene på å bygge seg opp igjen. Alexander Bertin Øyhovdens dikt preges av et sjeldent overskudd, et vitalt håp og ikke minst et helt eget billedspråk som demonstrerer det livsbejaende i å fortsette uansett.


Han skriver vakkert om det vi må forholde oss til i livet, om dagene og månedene som går, om barna og mennesker vi må relatere til, og om detaljer fra naturen. Jeg som selv har stor glede av å jobbe med barn, falt for diktet Barn:

jeg jobber med barna
av samme grunn som vokteren jobber i fyrtårnet
vi trenger lys

vi trenger en liten gutt
som sier han ikke vil spise kylling
fordi han er redd for å få vinger

og ei jente med kritt
som tegner et øye i skolegården
så jorden kan få se himmelen


I del tre kommer det tydelig frem at det finnes en død bror. Diktene er full av savn og sorg, og skildringer av kampen det er å leve videre med et tomrom i sjelen.

Siden kommer ensomheten, minnene og angsten. Uten å ty til klisjèer, greier Øyhovden å beskrive lengden på dager, måneder og år når ens bedre halvdel er borte. Siste vers i diktet Sjø beskriver dette godt:

å leve er å ligge på magen
på en isdekt innsjø
og forsøke å lage pilkehull 
med min egen pust

Alexander Øyhovdens måte å skrive på, gjør det lett å lese dikt. Hans lyrikk traff meg hjemme, han setter ord på observasjoner man kan kjenne seg igjen i, og følelser en kan relatere til, selv om en ikke har en stor sorg inni seg.

På Beathes bibliotek kan du lese en flott omtale av boken, og den gledelige nyheten om at forfatteren er igang med nytt prosjekt.