Sommerfuglrommet av Lucinda Riley

Det skal litt til å produsere historie etter historie slik som Lucinda Riley gjør, og forvente at alle leserne skal like alt like godt. Jeg har likt De syv søstre, men romanene hun har skrevet og gitt ut samtidig har ikke fengslet meg i samme grad.

Forlaget om boken:
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.

Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.

"Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet" - slik introduseres handlingen, og i korte trekk er dette hva det hele dreier seg om. Er det lov å si "som vanlig"? vel, fanskaren får det de er ute etter, og det er jo det som selger bøker, så jeg burde ikke klage (siden jeg regner meg som en i fanskaren...)

For å begynne med slutten, tårene sprutet og reddet en ekstra prikk på terningen i siste liten. Frem til da var den eneste følelsen jeg hadde, utålmodighet og en smule irritasjon over at jeg liksom så "stillaset" til romanen. Lucinda Riley kan skrive, hun har en godt utarbeidet mal som hun følger, både når det gjelder plott og karakteroppbygging.

Denne gangen ble det for sukkersøtt for meg. Hele persongalleriet, utenom eldstesønnen Sam, er fantastiske mennesker på alle måter, både når det gjelder personlighet og utseende, og til og med den ufyselige Sam gjør en ærbar sorti. Et par av karakterene gjør noen utilgivelige dumheter for å holde tilbake hemmeligheter, men enden på visen blir at alt forklares og tilgis.

Lucinda Riley gjør seg flittig bruk av adjektiver, noe som gir historien et karikert ferniss. At det til og med er en god del dårlig oversatte setninger og et oppstyltet språk, er jo ikke forfatterens feil, men det trekker dessverre ned på helhetsinntrykket.

Vel, etter ukens diskusjon hvor Forbrukertilsynet øyensynlig krever jeg skriver REKLAME eller ANNONSE på blogginnlegene så tenker jeg at mine tanker om Sommerfuglrommet ikke akkurat bidrar til noen salgsboost. Takk for oppklarende innlegg Beathe, ordene kommer ikke på min blogg flere ganger, det er helt sikkert!