Den engelske forfatteren Hanif Kureishi er kanskje mest kjent som forfatteren av Bydels-Buddha fra 1991, men med Gabriels gave som kom ut ti år senere, sikret han seg sin andre plass på 1001-listen. I august er temaet i Elida sin lesesirkel "mannlig forfatter", og jeg valgte meg Kureishi og hans underfundige humor.
![]()
Forlaget om handlingen:
Gabriel er i ferd med å bli skilsmissebarn. Han er femten år og bor nord i London sammen med moren som jobber på bar og har ansatt en konstant sulten kvinne fra Østeuropa til å passe på at sønnen ikke havner på skråplanet. Faren har flyttet på hybel. Etter at han i sine glansdager som musiker falt ned fra platåskoene tok karrieren liksom aldri av, og moren har omsider fått nok av nostalgien og hans manglende handlekraft. Gabriel savner faren sin. De to pleide å tilbringe ettermiddagene sammen, på museer eller på kino. Nå er Gabriel plutselig alene med en dorsk og drøvtyggende au pair. Han søker tilflukt i kunsten. Han tegner og lager manus til en film.
For en nydelig roman! Selv om hovedpersonen er en tenåring, er ikke perspektivet preget av dette naive som gjerne kan oppstå. Gabriel er en kunstnersjel som gjennom barndommen lærer seg å stole på sitt eget uttrykk. Han vokser opp med foreldre som krangler og spesielt faren oppfører seg mye mer barnslig enn han selv gjør. Til tross for dette har han god selvfølelse, og ser ut til å bli en reflektert ung mann.
Gjennom bakveier lærer vi å kjenne miljøet, som far i sine glansdager vanket i, og ser at sønnen heldigvis ikke kommer til å gå i hans fotspor. Vi befinner oss på Londons vestkant, og skildringene av stemninger og steder gir en ekstra dimensjon til handlingen.
Gabriels gave er en sår roman om å være den man er, og om å tørre og ville jobbe for å få til det en har lyst til. Noen fine innfallsvinkler underveis gjorde inntrykk på meg, og gjorde at jeg hadde ekstra stor glede av historien som utspilte seg på disse 235 sidene.
Gabriel er i ferd med å bli skilsmissebarn. Han er femten år og bor nord i London sammen med moren som jobber på bar og har ansatt en konstant sulten kvinne fra Østeuropa til å passe på at sønnen ikke havner på skråplanet. Faren har flyttet på hybel. Etter at han i sine glansdager som musiker falt ned fra platåskoene tok karrieren liksom aldri av, og moren har omsider fått nok av nostalgien og hans manglende handlekraft. Gabriel savner faren sin. De to pleide å tilbringe ettermiddagene sammen, på museer eller på kino. Nå er Gabriel plutselig alene med en dorsk og drøvtyggende au pair. Han søker tilflukt i kunsten. Han tegner og lager manus til en film.
For en nydelig roman! Selv om hovedpersonen er en tenåring, er ikke perspektivet preget av dette naive som gjerne kan oppstå. Gabriel er en kunstnersjel som gjennom barndommen lærer seg å stole på sitt eget uttrykk. Han vokser opp med foreldre som krangler og spesielt faren oppfører seg mye mer barnslig enn han selv gjør. Til tross for dette har han god selvfølelse, og ser ut til å bli en reflektert ung mann.
Gjennom bakveier lærer vi å kjenne miljøet, som far i sine glansdager vanket i, og ser at sønnen heldigvis ikke kommer til å gå i hans fotspor. Vi befinner oss på Londons vestkant, og skildringene av stemninger og steder gir en ekstra dimensjon til handlingen.
Gabriels gave er en sår roman om å være den man er, og om å tørre og ville jobbe for å få til det en har lyst til. Noen fine innfallsvinkler underveis gjorde inntrykk på meg, og gjorde at jeg hadde ekstra stor glede av historien som utspilte seg på disse 235 sidene.
Boken har jeg lånt på biblioteket!