Helt siden jeg leste Monika Yndestads debutkrim Jentene fra balletten i 2012, har jeg med begeistring sett frem til hver nye bok om BA-journalisten Alice Bratt. Yndestad skuffet ikke denne gangen heller, for dette er en forrykende historie, med tankevekkende bivirkninger.
![]()
Forlaget om handlingen:
En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva er det som skjuler seg i det utbrente vraket? For Alice blir saken dypt personlig. I bussen var en av hennes gode venner, Hassan. Mens han ligger kritisk skadet på sykehuset, begynner Alice å få e-poster. Det er ni dager til byens nye ordfører skal velges.
Er du klar for en herlig spennende historie med handling lagt til Bergen?
Bokens cover er hentet fra historiens begynnelse, en hendelse som er samlende for resten av det som skal komme til å skje. Det begynner sånn:
Alt svartnet rundt ham. Bremselys dukket opp rett foran bilen. Panseret smalt inn i bilen foran idet han så det første lysglimtet. P1 spraket og ble taus.
- For helvete!
Krimjournalist Alice Bratt jobber godt, og det er vel misunnelse som gjør at sjefen hennes gir henne så mye pes, og hun sliter med å bli trodd når hun vil beskytte kildene sine. Hun gir seg ikke så lett, så til tross for at hun blir satt på en annen sak, blir hun også involvert i tunnelbrannen.
Kommunevalget nærmer seg i denne historien, og vi følger to ordførerkandidater i dagene før valget. Begge er temmelig suspekte i sin opptreden, spesielt Stig Håkonsen fra Arbeiderpartiet som har temmelig høytflyvende tanker om seg selv og sin fremtidige rolle som "borgermester". Karakterene, som er en smule karikerte, gir handlingen et dryss av humor, men det er med skrekk jeg undrer meg over om sånne mennesker kan havne i bystyret...
Monika Yndestad setter fokus på uansvarlig dyrehold og hvordan vi ser på gamle mennesker i denne kriminalhistorien, men noen høyt hevet pekefinger er det ikke. Plottet er godt snekret sammen, og karakteroppbyggingen gjort på en effektiv måte, her er det fremdrift og spenning som gjelder! Språket er muntlig og flyter godt, og alle de lokale detaljene (bortsett fra Lidohjørnet kanskje?) er på plass.
En liten hilsen til oss bokbloggere har hun også gjemt i handlingen, når en av karakterene har fått navn etter Beathe på Sandsli. Sånt er gøy, og fikk jeg til å hoppe høyt i stolen ☺
Mot slutten hentes alle baller ned, pulsen synker til en mer behagelig takt når forsoning og glede preger de siste sidene.
![]()
Jeg har illustrert denne omtalen med et fem år gammelt bilde av Laurahuset på Almåsgårdene. Hvis du vil vite hvorfor, må du lese Ulmebrann ☺
En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva er det som skjuler seg i det utbrente vraket? For Alice blir saken dypt personlig. I bussen var en av hennes gode venner, Hassan. Mens han ligger kritisk skadet på sykehuset, begynner Alice å få e-poster. Det er ni dager til byens nye ordfører skal velges.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar
Er du klar for en herlig spennende historie med handling lagt til Bergen?
Bokens cover er hentet fra historiens begynnelse, en hendelse som er samlende for resten av det som skal komme til å skje. Det begynner sånn:
Alt svartnet rundt ham. Bremselys dukket opp rett foran bilen. Panseret smalt inn i bilen foran idet han så det første lysglimtet. P1 spraket og ble taus.
- For helvete!
Krimjournalist Alice Bratt jobber godt, og det er vel misunnelse som gjør at sjefen hennes gir henne så mye pes, og hun sliter med å bli trodd når hun vil beskytte kildene sine. Hun gir seg ikke så lett, så til tross for at hun blir satt på en annen sak, blir hun også involvert i tunnelbrannen.
Kommunevalget nærmer seg i denne historien, og vi følger to ordførerkandidater i dagene før valget. Begge er temmelig suspekte i sin opptreden, spesielt Stig Håkonsen fra Arbeiderpartiet som har temmelig høytflyvende tanker om seg selv og sin fremtidige rolle som "borgermester". Karakterene, som er en smule karikerte, gir handlingen et dryss av humor, men det er med skrekk jeg undrer meg over om sånne mennesker kan havne i bystyret...
Monika Yndestad setter fokus på uansvarlig dyrehold og hvordan vi ser på gamle mennesker i denne kriminalhistorien, men noen høyt hevet pekefinger er det ikke. Plottet er godt snekret sammen, og karakteroppbyggingen gjort på en effektiv måte, her er det fremdrift og spenning som gjelder! Språket er muntlig og flyter godt, og alle de lokale detaljene (bortsett fra Lidohjørnet kanskje?) er på plass.
En liten hilsen til oss bokbloggere har hun også gjemt i handlingen, når en av karakterene har fått navn etter Beathe på Sandsli. Sånt er gøy, og fikk jeg til å hoppe høyt i stolen ☺
Mot slutten hentes alle baller ned, pulsen synker til en mer behagelig takt når forsoning og glede preger de siste sidene.
Gled deg til Ulmebrann!
Jeg har illustrert denne omtalen med et fem år gammelt bilde av Laurahuset på Almåsgårdene. Hvis du vil vite hvorfor, må du lese Ulmebrann ☺