Skjellmannen er den anerkjente tyrkiske forfatteren Asli Erdogans debutroman, som kom ut i 1994. Forfatteren har en master i fysikk og har jobbet med kjernekraftsforskning, før hun begynte å skrive. Etter å ha lest om forfatteren, skjønner jeg at hun byr på seg selv i denne romanen, som kom på norsk i år.
![]()
Forlaget om handlingen:
Noen ganger er det ingenting som gjør så vondt som å huske, og det er de lykkelige stundene det er verst å tenke tilbake på. Å ikke kunne glemme. Hukommelsens ubønnhørlige hevn. Alle de arrene vi bærer med oss, har en gang vært åpne sår.
En ung fysiker reiser på et seminar til Karibia, til øya St. Croix. Men de andre fysikerne og regelregimet rundt seminaret kjeder henne, og hun velger heller å tilbringe dagene og kveldene med å utforske de øde strendene og den vakre naturen. På en av turene møter hun Tony – Skjellmannen – en mann hvis utseende både skremmer og pirrer henne på én og samme tid, og hun blir rammet av et uimotståelig begjær. Møtet legger grunnen for en usannsynlig kjærlighetshistorie.
Studerer man det som står om Asli Erdogan på nett, er det ord som menneskerettigheter, pressefrihet, fred og demonstrasjoner som springer en i øynene. For en dame! hun er like gammel som meg, men mye, mye modigere. I fjor mottok hun Simone de Beavouir-prisen, og det sier meg at Erdogan har gjort mye for likeverd.
Etter å ha lest om denne tøffe damen, som ikke ser på seg selv som forfatter, er det litt vanskelig å si noen ord om debutromanen hennes.
Historien utspiller seg på en karibisk øy, og siden det ikke er lenge siden jeg selv gjorde en øyhopping i det farvannet, fikk det meg til å reflektere over min egen opptreden på øyene. Rasismen og kriminaliteten som kommer frem i handlingen er skremmende, men som alltid når en leser om "motsatt" rasisme, gir dette grobunn for tankene.
Siden hovedpersonen er en tyrkisk kvinne, fikk jeg sannelig åpnet mine øyne her også. Jeg har vært på ferie i landet to ganger, et sted hvor alle restaurant- og butikkarbeidere er menn. Kvinnene la vi knapt merke til, så jeg oppfattet dem som kuet og gjemt bort. Erdogan kommer fra Istanbul, og kvinneskikkelsen hun skriver frem i Skjellmannen er alt annet enn kuet. Snakk om å bråvåkne ☺
Skjellmannen har et snev av "selvutvikling" over seg, og er i bunn og grunn en enkel historie, men det er ikke tvil, de to kulturene vi får et innblikk i er verdt tiden. Asli Erdogan mestrer det å skrive frem stemninger ekstremt godt, noe som resulterer i en handling som er både mørk og glødende.
Romanen var fengende til tusen og de 191 sidene gikk raskt å lese, så nå er den klar for å leveres tilbake til biblioteket, til glede for neste leser. Selv har jeg bestilt Erdogans andre roman Byen med den røde kappa og essaysamlingen Nå er ikke en gang stillheten din på biblioteket, så det er ikke tvil om at denne romanen ga mersmak.
Takk til Sansenomaden for herlig omtale som satte meg på sporet av denne romanen og denne spennende forfatteren!
Noen ganger er det ingenting som gjør så vondt som å huske, og det er de lykkelige stundene det er verst å tenke tilbake på. Å ikke kunne glemme. Hukommelsens ubønnhørlige hevn. Alle de arrene vi bærer med oss, har en gang vært åpne sår.
En ung fysiker reiser på et seminar til Karibia, til øya St. Croix. Men de andre fysikerne og regelregimet rundt seminaret kjeder henne, og hun velger heller å tilbringe dagene og kveldene med å utforske de øde strendene og den vakre naturen. På en av turene møter hun Tony – Skjellmannen – en mann hvis utseende både skremmer og pirrer henne på én og samme tid, og hun blir rammet av et uimotståelig begjær. Møtet legger grunnen for en usannsynlig kjærlighetshistorie.
Studerer man det som står om Asli Erdogan på nett, er det ord som menneskerettigheter, pressefrihet, fred og demonstrasjoner som springer en i øynene. For en dame! hun er like gammel som meg, men mye, mye modigere. I fjor mottok hun Simone de Beavouir-prisen, og det sier meg at Erdogan har gjort mye for likeverd.
Etter å ha lest om denne tøffe damen, som ikke ser på seg selv som forfatter, er det litt vanskelig å si noen ord om debutromanen hennes.
Historien utspiller seg på en karibisk øy, og siden det ikke er lenge siden jeg selv gjorde en øyhopping i det farvannet, fikk det meg til å reflektere over min egen opptreden på øyene. Rasismen og kriminaliteten som kommer frem i handlingen er skremmende, men som alltid når en leser om "motsatt" rasisme, gir dette grobunn for tankene.
Siden hovedpersonen er en tyrkisk kvinne, fikk jeg sannelig åpnet mine øyne her også. Jeg har vært på ferie i landet to ganger, et sted hvor alle restaurant- og butikkarbeidere er menn. Kvinnene la vi knapt merke til, så jeg oppfattet dem som kuet og gjemt bort. Erdogan kommer fra Istanbul, og kvinneskikkelsen hun skriver frem i Skjellmannen er alt annet enn kuet. Snakk om å bråvåkne ☺
Skjellmannen har et snev av "selvutvikling" over seg, og er i bunn og grunn en enkel historie, men det er ikke tvil, de to kulturene vi får et innblikk i er verdt tiden. Asli Erdogan mestrer det å skrive frem stemninger ekstremt godt, noe som resulterer i en handling som er både mørk og glødende.
Romanen var fengende til tusen og de 191 sidene gikk raskt å lese, så nå er den klar for å leveres tilbake til biblioteket, til glede for neste leser. Selv har jeg bestilt Erdogans andre roman Byen med den røde kappa og essaysamlingen Nå er ikke en gang stillheten din på biblioteket, så det er ikke tvil om at denne romanen ga mersmak.
Takk til Sansenomaden for herlig omtale som satte meg på sporet av denne romanen og denne spennende forfatteren!