De fleste som har fulgt denne serien, ser med spenning frem til hver nye bok som slippes. Jeg var litt lunken til den forrige, men heftige omtaler som lover at han er på sitt beste her, gjorde at jeg heiv meg over denne.
![]()
Forlaget om boken:
I over ti år har Assad vært et gåtefullt kraftsenter i Avdeling Q. En kjedereaksjon av voldsomme hendelser bringer ham på randen av total kollaps. Bare Rose, som også har sine utfordringer, kan hjelpe Assad å fri seg fra de mørke demonene som vekkes til live av den spanske journalisten Joan Aiguaders dekning av en flyktnings tragiske død.
Dessverre ble heller ikke dette noen høydare for meg. Jeg hang meg opp i det overtydelige språket, hvor utstrakt bruk av adjektiver fikk meg til å føle at det er barn vi har med å gjøre. Humoren er også vekke, det var minimalt med kamelvitser og feilsiteringer fra Assad sin side, kun Carl sitt hårreisende kvinnesyn skinner gjennom, og det finnes ikke morsomt i mine øyne.
Historien er delt i tre, i tillegg til gjengen på Avdeling Q, møter vi den unge mannen i Barcelona som fortvilet forsøker å stable på beina et liv som journalist, og guttevalpen Alexander som sitter og spiller dataspill på gutterommet i Danmark.
Den siste historien byr på litt menneskelighet, hvor en kan se (men ikke føle) både foreldrenes fortvilelse over sønnen som, i deres øyne ikke duger til noen ting, og guttungen selv som av en eller annen grunn hater foreldrene sånn, at han vil ta livet av dem. Mangelen på kommunikasjon dem i mellom kunne vært et spennende tema i romanen, men dessverre blir bare forholdet deres konstatert, aldri reflektert over.
Avdeling Q har vært litt handikappet uten Rose som (ref. forrige bok) er satt ut av spill, men når juristen Gordon, som har forvillet seg inn på avdelingen begynner å få anonyme telefonhenvendelser, greier Assad å lokke Rose tilbake. Hun er nå helt "normal" og tilfører egentlig ikke historien så mye.
Det er Assad sin historie som fortelles her, og "endelig" får leserne vite det kanskje flere med meg har antatt hele tiden. Noe fælt skjedde i hans fortid, men sånn som jeg leser denne boken, er det mer det han gjorde mot familien sin som var grusomt, og det at han hele den tiden han har levd godt i Danmark, ikke har forsøkt å redde dem.
Den lange sekvensen med jakten på terrorister i Tyskland kjedet meg, for det var ikke tvil i min sjel om at alt kom til å gå bra med den involverte familien til Assad.
Ofte har Jussi Adler-Olsen et uttalt sosial engasjement i bøkene sine, men i Offer 2117 ble tematikken båtflyktninger og familieproblemer bare et vagt bakteppe. Boken er preget av et kraftig og for meg uforståelig behov for hevn, fra ting som skjedde for lenge siden. Hvis du har mage til å overse klisjèer og overdrivelser, og ikke er så nøye på at ting skal være noenlunde troverdig, så er jeg sikker på at du vil ha glede av denne krimromanen.
Les gjerne andre bloggere sine tanker om boken, for det ser ut som jeg er alene om å synes dette blir lite troverdig og alt for lite spennende til krim å være:
Artemisias Verden, Beroene og Bjørnebok
I over ti år har Assad vært et gåtefullt kraftsenter i Avdeling Q. En kjedereaksjon av voldsomme hendelser bringer ham på randen av total kollaps. Bare Rose, som også har sine utfordringer, kan hjelpe Assad å fri seg fra de mørke demonene som vekkes til live av den spanske journalisten Joan Aiguaders dekning av en flyktnings tragiske død.
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 16:40
Kilde: Lytteeksemplar
Dessverre ble heller ikke dette noen høydare for meg. Jeg hang meg opp i det overtydelige språket, hvor utstrakt bruk av adjektiver fikk meg til å føle at det er barn vi har med å gjøre. Humoren er også vekke, det var minimalt med kamelvitser og feilsiteringer fra Assad sin side, kun Carl sitt hårreisende kvinnesyn skinner gjennom, og det finnes ikke morsomt i mine øyne.
Historien er delt i tre, i tillegg til gjengen på Avdeling Q, møter vi den unge mannen i Barcelona som fortvilet forsøker å stable på beina et liv som journalist, og guttevalpen Alexander som sitter og spiller dataspill på gutterommet i Danmark.
Den siste historien byr på litt menneskelighet, hvor en kan se (men ikke føle) både foreldrenes fortvilelse over sønnen som, i deres øyne ikke duger til noen ting, og guttungen selv som av en eller annen grunn hater foreldrene sånn, at han vil ta livet av dem. Mangelen på kommunikasjon dem i mellom kunne vært et spennende tema i romanen, men dessverre blir bare forholdet deres konstatert, aldri reflektert over.
Avdeling Q har vært litt handikappet uten Rose som (ref. forrige bok) er satt ut av spill, men når juristen Gordon, som har forvillet seg inn på avdelingen begynner å få anonyme telefonhenvendelser, greier Assad å lokke Rose tilbake. Hun er nå helt "normal" og tilfører egentlig ikke historien så mye.
Det er Assad sin historie som fortelles her, og "endelig" får leserne vite det kanskje flere med meg har antatt hele tiden. Noe fælt skjedde i hans fortid, men sånn som jeg leser denne boken, er det mer det han gjorde mot familien sin som var grusomt, og det at han hele den tiden han har levd godt i Danmark, ikke har forsøkt å redde dem.
Den lange sekvensen med jakten på terrorister i Tyskland kjedet meg, for det var ikke tvil i min sjel om at alt kom til å gå bra med den involverte familien til Assad.
Ofte har Jussi Adler-Olsen et uttalt sosial engasjement i bøkene sine, men i Offer 2117 ble tematikken båtflyktninger og familieproblemer bare et vagt bakteppe. Boken er preget av et kraftig og for meg uforståelig behov for hevn, fra ting som skjedde for lenge siden. Hvis du har mage til å overse klisjèer og overdrivelser, og ikke er så nøye på at ting skal være noenlunde troverdig, så er jeg sikker på at du vil ha glede av denne krimromanen.
Les gjerne andre bloggere sine tanker om boken, for det ser ut som jeg er alene om å synes dette blir lite troverdig og alt for lite spennende til krim å være:
Artemisias Verden, Beroene og Bjørnebok
Serien i sin helhet:
- Kvinnen i buret
- Fasandreperne
- Flaskepost fra P
- Journal 64
- Marco-effekten
- Den grenseløse
- Selfies
- Offer 2117