Nytt år og nye muligheter til å lese fra boken 1001 bøker du må lese før du dør. Elida er så grei å invitere til lesesirkel, i år som i fjor, og kategorien for januar lyder: Bok utgitt fra 1961 og til listens ende.Uvitenheten kom ut i 2000, så det var ingen kø på biblioteket for å få lånt denne ☺
![]()
Fra bakpå boken:
Uvitenheten er historien om to tsjekkiske emigranter, Irena og Josef, som tilfeldig møtes da begge er på vei hjem til Praha etter tyve års utlendighet. Irena gjenkjenner raskt Josef som sitt livs tapte kjærlighet, og de avtaler å treffes noen dager senere.
Josef kan på sin side ikke huske å ha truffet Irena før, men blir umiddelbart betatt av henne. Han identifiserer seg med hennes følelse av å være en fremmed i eget land. Men verken stevnemøtet eller det som skulle være Den store hjemkomsten, blir helt som Irena hadde håpet.
Uvitenheten er en sterk og vakker bok om eksil – ikke bare i form av fremmedgjøring overfor fedrelandet, men også som en mellommenneskelig tilstand.
Irena har bodd i Paris i 20 år, men nå er det revolusjon i hjemlandet Tsjekkoslovakia, og venninnen Sylvie argumenterer for at hun må reise hjem.
Den store tilbakekomsten som Sylvie skildrer blir ikke helt sånn som Irena så for seg, og ved hjelp av Odyssevs skrives følelsene til Irena frem.
Tidlig i boken tar den form av en lærebok, i språk og historie. Siden fortellingen om Irena slippes helt føles det litt rart, men en kjærkommen oppfriskning i den Tsjekkiske historien er det. Når vi møter Irena igjen får hun besøk av sin mor, og den delen er formidabelt fortalt.
Men er det ikke svært ondt av en datter ikke å glede seg over morens nærvær når denne er kommet for å treffe henne etter 17 år? Irena mobiliserte all sin fornuft og all sin moralfølelse for å oppføre seg som en hengiven datter.
Så møter hun Josef på flyplassen, og vi følger hans historie en stund. Han har kommet tilbake til familien etter lang tid i eksil, bare for å oppdage at for dem finnes han ikke mer.
Det er en bok om hva som knytter oss til steder og mennesker, men også om det vi ikke vet, det vi ikke ønsker å vite, og det vi har glemt eller misforstått.
Romanen har bare 149 sider, men filosoferingen og den springende måten å skrive på, gjorde at jeg i perioder kjedet meg litt. Teksten varierer mellom fantastiske observasjoner og langtekkelige "avhandlinger" som tar oss langt vekk fra handlingen.
Jeg har tidligere lest hans roman Tilværelsens uutholdelige letthet og novellen Haikeleken, to bøker som begge engasjerte meg et par hakk mer enn Uvitenheten.
Uvitenheten er historien om to tsjekkiske emigranter, Irena og Josef, som tilfeldig møtes da begge er på vei hjem til Praha etter tyve års utlendighet. Irena gjenkjenner raskt Josef som sitt livs tapte kjærlighet, og de avtaler å treffes noen dager senere.
Josef kan på sin side ikke huske å ha truffet Irena før, men blir umiddelbart betatt av henne. Han identifiserer seg med hennes følelse av å være en fremmed i eget land. Men verken stevnemøtet eller det som skulle være Den store hjemkomsten, blir helt som Irena hadde håpet.
Uvitenheten er en sterk og vakker bok om eksil – ikke bare i form av fremmedgjøring overfor fedrelandet, men også som en mellommenneskelig tilstand.
Irena har bodd i Paris i 20 år, men nå er det revolusjon i hjemlandet Tsjekkoslovakia, og venninnen Sylvie argumenterer for at hun må reise hjem.
Den store tilbakekomsten som Sylvie skildrer blir ikke helt sånn som Irena så for seg, og ved hjelp av Odyssevs skrives følelsene til Irena frem.
Tidlig i boken tar den form av en lærebok, i språk og historie. Siden fortellingen om Irena slippes helt føles det litt rart, men en kjærkommen oppfriskning i den Tsjekkiske historien er det. Når vi møter Irena igjen får hun besøk av sin mor, og den delen er formidabelt fortalt.
Men er det ikke svært ondt av en datter ikke å glede seg over morens nærvær når denne er kommet for å treffe henne etter 17 år? Irena mobiliserte all sin fornuft og all sin moralfølelse for å oppføre seg som en hengiven datter.
Så møter hun Josef på flyplassen, og vi følger hans historie en stund. Han har kommet tilbake til familien etter lang tid i eksil, bare for å oppdage at for dem finnes han ikke mer.
Det er en bok om hva som knytter oss til steder og mennesker, men også om det vi ikke vet, det vi ikke ønsker å vite, og det vi har glemt eller misforstått.
Romanen har bare 149 sider, men filosoferingen og den springende måten å skrive på, gjorde at jeg i perioder kjedet meg litt. Teksten varierer mellom fantastiske observasjoner og langtekkelige "avhandlinger" som tar oss langt vekk fra handlingen.
Jeg har tidligere lest hans roman Tilværelsens uutholdelige letthet og novellen Haikeleken, to bøker som begge engasjerte meg et par hakk mer enn Uvitenheten.