Forføreren er den første boken i trilogien om Jonas Wergeland, som kom ut i 1993. Tidligere har jeg lest Berge av Jan Kjærstad, og med den i tankene gledet jeg meg til at Gisken Armand skulle lese for meg. Jeg ble ikke skuffet, verken av den perfekte innlesingen eller boken.
![]()
Forlaget om boken:
I Forføreren møter vi den karismatiske Jonas Wergeland, som har oppnådd stjernestatus med fjernsynsserien ”Å tenke stort”. Han kommer hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone død på gulvet i stuen. Med dette som utgangspunkt utfoldes heltens oppsiktsvekkende livshistorie gjennom en strøm av dramatiske fortellinger.
Romanen er den første av tre bøker om Jonas Wergeland, som følges av Erobreren (1996) og Oppdageren (1999).
I utgangspunktet er jeg skeptisk til romaner hvor primærhandlingen blir viet lite plass, men i Forføreren fungerer de mange lange avstikkerne veldig bra.
Åpningsscenen hvor Jonas Wergeland returnerer til sitt hjem og finner sin kone død på gulvet, forlates etter få minutter. Deretter tas vi med inn i en virvel av historier, en raftetur, et familiebesøk, da han satt modell for malerinnen Dagny M. Mange av tingene som belyses og diskuteres i romanen er med på å male et bilde av landet vårt, som for eksempel detaljer fra tiden like før vi oppdaget oljen.
Boken er skrevet i tredjeperson, og flere ganger henvender fortelleren seg direkte til leseren. Han/hun vil ikke røpe sitt navn men bekrefter at han/hun ikke er norsk, og derfor kan se på historiske hendelser og skikker med en utenforståendes klarhet. Vi får på en morsom måte forklart oppbyggingen av romanen, noe som bidro til at jeg fort falt til ro med den litt fragmenterte stilen. Han/hun kommenterer sitt eget ordvalg og egne preferanser som gjerne går på tvers av det Jonas Wergeland ville foretrukket.
Jeg blir stadig vekk begeistret over det jeg hørte, like mye over detaljrikdommen og måten Jan Kjærstad skriver på, som det som kommer frem i løpet av handlingen. Romanen er mye mer enn en skildring av de siste hundre årene i Norge, den treffer noe dypt i meg, som flere ganger setter igang et skred av tanker og følelser.
Gisken Armand leser som en dronning, fort og greit, uten noe fixfaxeri og med akkurat passe intonasjon. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
I Forføreren møter vi den karismatiske Jonas Wergeland, som har oppnådd stjernestatus med fjernsynsserien ”Å tenke stort”. Han kommer hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone død på gulvet i stuen. Med dette som utgangspunkt utfoldes heltens oppsiktsvekkende livshistorie gjennom en strøm av dramatiske fortellinger.
Romanen er den første av tre bøker om Jonas Wergeland, som følges av Erobreren (1996) og Oppdageren (1999).
I utgangspunktet er jeg skeptisk til romaner hvor primærhandlingen blir viet lite plass, men i Forføreren fungerer de mange lange avstikkerne veldig bra.
Åpningsscenen hvor Jonas Wergeland returnerer til sitt hjem og finner sin kone død på gulvet, forlates etter få minutter. Deretter tas vi med inn i en virvel av historier, en raftetur, et familiebesøk, da han satt modell for malerinnen Dagny M. Mange av tingene som belyses og diskuteres i romanen er med på å male et bilde av landet vårt, som for eksempel detaljer fra tiden like før vi oppdaget oljen.
Boken er skrevet i tredjeperson, og flere ganger henvender fortelleren seg direkte til leseren. Han/hun vil ikke røpe sitt navn men bekrefter at han/hun ikke er norsk, og derfor kan se på historiske hendelser og skikker med en utenforståendes klarhet. Vi får på en morsom måte forklart oppbyggingen av romanen, noe som bidro til at jeg fort falt til ro med den litt fragmenterte stilen. Han/hun kommenterer sitt eget ordvalg og egne preferanser som gjerne går på tvers av det Jonas Wergeland ville foretrukket.
Jeg blir stadig vekk begeistret over det jeg hørte, like mye over detaljrikdommen og måten Jan Kjærstad skriver på, som det som kommer frem i løpet av handlingen. Romanen er mye mer enn en skildring av de siste hundre årene i Norge, den treffer noe dypt i meg, som flere ganger setter igang et skred av tanker og følelser.
Gisken Armand leser som en dronning, fort og greit, uten noe fixfaxeri og med akkurat passe intonasjon. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2005
Spilletid: 19:47
Kilde: Lytteeksemplar