Hva det var med denne romanen, som fanget min oppmerksomhet vet jeg ikke, for da jeg hentet denne boken på biblioteket, kunne jeg ikke huske hvorfor jeg har bestilt den. Boken kom ut i år, og beviser at det er mulig å få tak i nyutgivelser på biblioteket, uten å vente en mannsalder. Eller kanskje jeg bare var veldig heldig med timingen min?
![]()
Forlaget om handlingen:
Har man levd et liv hvis ingen vet om det?, undrer Fridtjof Hansen seg før han nesten blir spist av en glupsk måke nede på Langkaia i Kristiania - eller var det i Oslo? For i Fridtjof Hansens dagbok bølger tidene frem og tilbake, og det gjør sannelig Fridtjof Hansen også - en mann som befinner seg bare én bokstav fra å være Norges største folkehelt. Vokst opp i farens antikvariat og forlest seg på verdenslitteraturens klassikere.
En morgen dumper et avisbud en avis på dørmatten hans i Akersbakken 14, med en stillingsannonse som vekker Fridtjof Hansens nysgjerrighet, og en ansettelsesprosess helt utenom det vanlige er i gang.
Ravn Lanesskog romandebut er en sann godtepose for oss som har lest en stund. Her dundrer det inn med litterære referanser i ett kjør, helt sikkert mange flere enn de jeg fikk med meg. Mange av dem er godt pakket inn, i alle fall i begynnelsen, noe som gjør at jeg gjennom hele lesingen kunne gjette på navn bygget på regelrette "funfacts" og heller subtile hint formet av kulturhistoriske detaljer og hendelser.
Rart? nei, ikke i det hele tatt, for denne "gjetteleken" er med på å forme romanen, så den blir noe helt for seg selv. Selv satt jeg og smilte forventningsfullt gjennom alle de 326 sidene, med tilløp til fnising og et par fornøyde utrop underveis.
Vil du høre om bakgrunnen for uttrykket "God dag mann økseskaft", eller vite hvordan "pjolter" fikk sitt navn, ja da er det bare til å legge alt annet til side, og følge Fridtjof Hansen på hans ferd.
Jeg frydet meg over gjensynet med Proust og hans deilige madeleinekaker, Ibsen (som jeg leser nå) har en spennende rolle, og jeg sukket lengselsfullt etter å få oppleve gamledager da sporvogner ble trukket av hester, den gang Karl Johans gate het Slotsvejen.
Hovedpersonen vår er forankret i virkeligheten, men tiden veksler og scenene blir flere ganger uforståelig for den gamle Fridtjof Hansen, der han tusler rundt i en utvasket pysjamas, og ikke kjenner seg helt igjen. Romanen er skrevet i et moderne språk, til tross for de mange besøkene tilbake i historien. Den er lineær og lett å følge, selv om Fritjof Hansen selv beveger seg litt i tid.
Romanen er en sann hyllest til litteraturen, men også en påminnelse til oss alle sammen om å se forbi et fremmed menneskes ytre.
Har man levd et liv hvis ingen vet om det?, undrer Fridtjof Hansen seg før han nesten blir spist av en glupsk måke nede på Langkaia i Kristiania - eller var det i Oslo? For i Fridtjof Hansens dagbok bølger tidene frem og tilbake, og det gjør sannelig Fridtjof Hansen også - en mann som befinner seg bare én bokstav fra å være Norges største folkehelt. Vokst opp i farens antikvariat og forlest seg på verdenslitteraturens klassikere.
En morgen dumper et avisbud en avis på dørmatten hans i Akersbakken 14, med en stillingsannonse som vekker Fridtjof Hansens nysgjerrighet, og en ansettelsesprosess helt utenom det vanlige er i gang.
Ravn Lanesskog romandebut er en sann godtepose for oss som har lest en stund. Her dundrer det inn med litterære referanser i ett kjør, helt sikkert mange flere enn de jeg fikk med meg. Mange av dem er godt pakket inn, i alle fall i begynnelsen, noe som gjør at jeg gjennom hele lesingen kunne gjette på navn bygget på regelrette "funfacts" og heller subtile hint formet av kulturhistoriske detaljer og hendelser.
Rart? nei, ikke i det hele tatt, for denne "gjetteleken" er med på å forme romanen, så den blir noe helt for seg selv. Selv satt jeg og smilte forventningsfullt gjennom alle de 326 sidene, med tilløp til fnising og et par fornøyde utrop underveis.
Vil du høre om bakgrunnen for uttrykket "God dag mann økseskaft", eller vite hvordan "pjolter" fikk sitt navn, ja da er det bare til å legge alt annet til side, og følge Fridtjof Hansen på hans ferd.
Jeg frydet meg over gjensynet med Proust og hans deilige madeleinekaker, Ibsen (som jeg leser nå) har en spennende rolle, og jeg sukket lengselsfullt etter å få oppleve gamledager da sporvogner ble trukket av hester, den gang Karl Johans gate het Slotsvejen.
Hovedpersonen vår er forankret i virkeligheten, men tiden veksler og scenene blir flere ganger uforståelig for den gamle Fridtjof Hansen, der han tusler rundt i en utvasket pysjamas, og ikke kjenner seg helt igjen. Romanen er skrevet i et moderne språk, til tross for de mange besøkene tilbake i historien. Den er lineær og lett å følge, selv om Fritjof Hansen selv beveger seg litt i tid.
Romanen er en sann hyllest til litteraturen, men også en påminnelse til oss alle sammen om å se forbi et fremmed menneskes ytre.