Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

Jeg lar meg lett begeistre når jeg leser, og noen bøker fører til at jeg får et akutt behov for å følge opp med noe annet. Mitt første møte med Bergsveinn Birgissons forfatterskap var Veien til livsvannet, og på denne boken hadde forlaget trykket den kjente etiketten som henviser til en tidligere suksess. Den boken som de fleste kjenner ham på, er altså Svar på brev frå Helga.

Fra bakpå boken:
Ein tilårskomen sauebonde svarar på brevet frå elskarinna som bad han flytta med henne til byen ein gong i tida. Det har teke lang tid å svara, og det er mange val som må svarast for. Han flettar slarv frå bygdelivet inn i saftige forteljingar om det han kallar paringstida i livet sitt. Gamal kjærleik og erotiske minne blandar seg med soger om gløymde lik, lågføtte vêrar og dagen då Farmall-traktoren kom. Svar på brev frå Helga, er historia om det livet som aldri vart realisert og dei vala me tek. Om den tapte kjærleiken, men også om ein tapt kultur, slik me ser han gjennom auga til sauebonden Bjarne. 

Til tross for at jeg vil prøve å begrense skrivingen min, og la vær å skrive om disse "oppfølgingsbøkene", så må jeg bare si noen ord om denne romanen som kom ut i 2012.

Jeg var høyt oppe da jeg var ferdig med Veien til livsvannet, for det er noe av det beste jeg har lest, så da jeg uten tanke for annet enn at jeg ville ha mer, satt meg ned med Svar på brev frå Helga, opplevde jeg litt utfordringer i starten.

Jeg leste de første sidene, kom etterhvert over det at boken er skrevet på nynorsk, og ristet på hodet av meg selv som ble skuffet over at romanen er et brev. (ikke glad i brevromaner). Som sagt, litt humper i begynnelsen her, men.... så begynte det hele å gli. Jeg danset videre, nøt musikken i teksten, og sukket henført til de vakre historiene som skrives frem.

Handlingen tar oss med tilbake i livet til bonde og ettersynsmann Bjarne Gislason på Kolkustad. Vi er på Island i en tid hvor ungdommen gjerne valgte vekk landsbygdas traurige slit, mot "sivilisasjonen" i Reykjavik. Men, hva er sivilisasjon, hva er utvikling, og hva er best for mennesket? Disse spørsmålene stiller den godeste Bjarne seg, og selv en byjente fra Bergen, kjenner at svarene på disse spørsmålene er viktige.

Det er med vemod jeg tenker på den stakkars Helga, som endelig strakte sin hånd ut til Bjarne, og som så lenge gikk og ventet på svar. Kjærlighetshistorien deres er vakker som hvitveis om våren, og historien er så sanselig fortalt at en leser med hele kroppen.

Jeg likte godt skildringene av Bjarnes turer til Reykjavik, hvor han sammenligner det byen gjør med menneskene, med fugler:

Det kunne vel kanskje vera bra nok å bu i ein by, om berre ikkje så mange vart keidsame av å bu der. Til og med endene på Tjørna, som får alt opp i nebben på seg, misser glansen og personlegdomen sin. Då eg fòr på vegner av Samyrkelaget til Reykjavik og rusla ned til Tjørna, såg eg at fuglane stelte seg annleis der. Dei har ikkje den undringa eller leiken som fuglar i natura har. Endene i Tjørna har vorte heilt som folket, dauvlege snyltarar som rivst og bitst om det som vert kasta til dei. 

Romanen har ikke et kjedelig øyeblikk, nynorsken er lett å lese, også for oss bergensere (og andre som ikke bruker nynorsk) De filosofiske idèene som luftes setter leseren i en tankevekkende tilstand som det er godt å være i.

Boken var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2012, og i disse dager er det Veien til livsvannet vi heier på, til samme gjeve pris.