Etter å ha lest forfatterens nyeste utgivelse på norsk, Mitt liv som rotte, gikk jeg i gang med hennes roman Svart vann, som kom ut i 1992, men ikke oversatt til norsk før i fjor. Boken lå plutselig klar på eBokBib, og de 150 sidene ble slukt i en jafs. Før jeg fikk lagt ut omtale av denne, har jeg også lest Karthago, som imponerte minst like mye som Svart vann - for en forfatter!
![]()
Forlaget om handlingen:
"Kommer jeg til dø? – Sånn?” Dette er den dramatiske historien om den 26 år gamle Kelly Kelleher og hennes liv som passerer revy mens hun venter på drukningsdøden, fastklemt i en bil. Romanen kretser om hvordan Kelly havnet i denne bilen med en rik og mektig senator, om hennes naive forhold til menn som ikke vil henne vel, og om hennes vanskelige fortid.
Da Svart vann første gang kom ut i 1992, var det mange som forbandt den med Chappaquiddick-ulykken i 1969. Senator Edward Kennedy kjørte utfor og forlot bilen, mens passasjeren hans, en ung kvinne, ble etterlatt for å dø. Også i Svart vann er sjåføren en senator, men Oates har fokus på Kelly, som er selve inkarnasjonen av ung sårbarhet.
En roman bygget opp av en strøm av minnebilder kan fort bli forvirrende å lese, men det er ikke denne. Historien er bygget opp av Kellys refleksjoner over hvordan hun havnet i bilen sammen med den mye eldre senatoren, og dunkle hemmeligheter i sitt liv, som hun for lengst har skjøvet ut av minnet sitt.
Leseren får høre om hendelser i Kellys barndom, om foreldrenes holdninger til ting som angikk henne, og hvordan disse har formet personligheten hennes. Hun fremstår som en ung, usikker dame, som er opptatt av å være flink og likt. Hun gir seg selv små "peptalks" som skal gi henne mot til å våge litt mer. Hun minner seg selv på sin egen rolle i situasjonen hun har kommet i.
Det var ikke farefritt, det var hennes livs store eventyr, ja sannsynligvis et feilgrep, men hun hadde lent seg frem på sine nakne spente tær og tatt imot kysset som om det var hennes rett, for hun var den utvalgte, hun og ingen andre, hun hadde danket ut alle de andre, de unge kvinnene som på akkurat den måten ville ha tatt imot det kysset, fra ham, fra mannen som hun hadde glemt hva het.
Joyce Carol Oates`språkføring og skriveteknikk er forfriskende enkel i sin kompleksitet. Eimen av råte, og stanken av brakkvannet som truer med å stige over hodet på henne der hun ligger fastklemt i bilen, gir klaustrofobiske gysninger. Heldigvis detter hun vekk i tanker hele tiden, så lesere får ikke tid til å bli kvalm eller kald på beina.
Jeg valgte å lese Svart vann som en roman, uten å tenke på saken den er inspirert av, for å yte romanen rettferdighet. Etter endt lesning klarte jeg ikke å la vær å google ulykken som handlingen i denne boken blir sammenlignet med.
"Kommer jeg til dø? – Sånn?” Dette er den dramatiske historien om den 26 år gamle Kelly Kelleher og hennes liv som passerer revy mens hun venter på drukningsdøden, fastklemt i en bil. Romanen kretser om hvordan Kelly havnet i denne bilen med en rik og mektig senator, om hennes naive forhold til menn som ikke vil henne vel, og om hennes vanskelige fortid.
Da Svart vann første gang kom ut i 1992, var det mange som forbandt den med Chappaquiddick-ulykken i 1969. Senator Edward Kennedy kjørte utfor og forlot bilen, mens passasjeren hans, en ung kvinne, ble etterlatt for å dø. Også i Svart vann er sjåføren en senator, men Oates har fokus på Kelly, som er selve inkarnasjonen av ung sårbarhet.
En roman bygget opp av en strøm av minnebilder kan fort bli forvirrende å lese, men det er ikke denne. Historien er bygget opp av Kellys refleksjoner over hvordan hun havnet i bilen sammen med den mye eldre senatoren, og dunkle hemmeligheter i sitt liv, som hun for lengst har skjøvet ut av minnet sitt.
Leseren får høre om hendelser i Kellys barndom, om foreldrenes holdninger til ting som angikk henne, og hvordan disse har formet personligheten hennes. Hun fremstår som en ung, usikker dame, som er opptatt av å være flink og likt. Hun gir seg selv små "peptalks" som skal gi henne mot til å våge litt mer. Hun minner seg selv på sin egen rolle i situasjonen hun har kommet i.
Det var ikke farefritt, det var hennes livs store eventyr, ja sannsynligvis et feilgrep, men hun hadde lent seg frem på sine nakne spente tær og tatt imot kysset som om det var hennes rett, for hun var den utvalgte, hun og ingen andre, hun hadde danket ut alle de andre, de unge kvinnene som på akkurat den måten ville ha tatt imot det kysset, fra ham, fra mannen som hun hadde glemt hva het.
Joyce Carol Oates`språkføring og skriveteknikk er forfriskende enkel i sin kompleksitet. Eimen av råte, og stanken av brakkvannet som truer med å stige over hodet på henne der hun ligger fastklemt i bilen, gir klaustrofobiske gysninger. Heldigvis detter hun vekk i tanker hele tiden, så lesere får ikke tid til å bli kvalm eller kald på beina.
Jeg valgte å lese Svart vann som en roman, uten å tenke på saken den er inspirert av, for å yte romanen rettferdighet. Etter endt lesning klarte jeg ikke å la vær å google ulykken som handlingen i denne boken blir sammenlignet med.