Forfatteren Maren Uthaug er dansk og norsk, og det er historier fortalt av den norske delen av slekta, hun har bygget denne mørke romanen på. Den 332 sider lange romanen er ny av året og var utrolig nok ledig for meg på eBokBib akkurat da jeg ville lese den. Takk for tipset Solgunn!
![]()
Forlaget om boken:
For å redde mor si må Johan gifte seg med Marie, jamvel om det er Hannah han elskar. Den vesle familien flyttar til eit fyr utanfor bygda Uthaug i Trøndelag, der vinden blæs så sterkt at dei må binde fast barna for at dei ikkje skal blåse ut på havet. Sonen deira trur han er ein kalv. Dottera er besett av menn. Marie luktar feil. Og Johan sit på toppen av fyret med ei kjensle av at livet har lurt han. Men kven er det eigentleg som har lurt kven?
Er du klar for tre generasjoner med uforløst kjærlighet? Den kroppslige lidderligheten gjør at det kommer barn til verden, og redsel for skam gjør at menneskene gifter seg og holder sammen, men forelskelser og livslang kjærlighet hører vi ikke mye om her.
Vi befinner oss utenfor Trøndelagskysten i årene mellom verdenskrigene. Det er et ødeland, både sosialt og fysisk for de som bor her. Familiemedlemmene vi følger, griper et halmstrå i nøden og takker ja til jobben og livet, på det karakteristiske Kjeungskjær fyr, utenfor Uthaug.
![]()
Ser du for deg dette fyret når du leser så vil du nok som meg, holde pusten hver gang du leser at ungene går ut for å leke. Jeg har passert fyret med Hurtigruten, det er virkelig et syn, og helt ufattelig at barnefamilier har hatt fast tilhold her.
Dette er en historie som viser hvordan menneskene "før i tiden" aksepterte livet sitt og slo seg til ro med alle kravene som føltes som absolutte. Jeg sier føltes, for det er ikke mye de snakker sammen, og hadde det vært mer åpenhet rundt følelser og livsvalg, kunne sikkert livene deres vært veldig annerledes. De fleste karakterene har noe "usmakelig" i personligheten sin, men allikevel følte jeg med hver og en, for leseren kommer godt innpå den enkelte og kjenner på ensomheten og fortvilelsen deres.
Maren Uthaug bruker et nydelig språk, og et nynorsk som det er lett for oss "bokmålere"å finne roen med. Hun har korthugde setninger og mye direkte tale, så handlingen oppfattes som levende. Det er et traurig liv som skildres, men fremdriften er god og flere interessante vendepunkter underveis, gjør at romanen holder på min oppmerksomhet. Mot slutten får vi noen av de samme hendelsene fortalt fra flere synsvinkler, noe som i mitt utålmodige hode ble litt i overkant repetitivt.
Selv om jeg hadde hjertet i halsen hver gang barna gikk ut for å leke, føltes historien som troverdig. Det er ikke en oppmuntrende bok dette her, og merkelappen "nordic noir", passer i mine øyne helt perfekt.
Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken!
For å redde mor si må Johan gifte seg med Marie, jamvel om det er Hannah han elskar. Den vesle familien flyttar til eit fyr utanfor bygda Uthaug i Trøndelag, der vinden blæs så sterkt at dei må binde fast barna for at dei ikkje skal blåse ut på havet. Sonen deira trur han er ein kalv. Dottera er besett av menn. Marie luktar feil. Og Johan sit på toppen av fyret med ei kjensle av at livet har lurt han. Men kven er det eigentleg som har lurt kven?
Er du klar for tre generasjoner med uforløst kjærlighet? Den kroppslige lidderligheten gjør at det kommer barn til verden, og redsel for skam gjør at menneskene gifter seg og holder sammen, men forelskelser og livslang kjærlighet hører vi ikke mye om her.
Vi befinner oss utenfor Trøndelagskysten i årene mellom verdenskrigene. Det er et ødeland, både sosialt og fysisk for de som bor her. Familiemedlemmene vi følger, griper et halmstrå i nøden og takker ja til jobben og livet, på det karakteristiske Kjeungskjær fyr, utenfor Uthaug.
Ser du for deg dette fyret når du leser så vil du nok som meg, holde pusten hver gang du leser at ungene går ut for å leke. Jeg har passert fyret med Hurtigruten, det er virkelig et syn, og helt ufattelig at barnefamilier har hatt fast tilhold her.
Dette er en historie som viser hvordan menneskene "før i tiden" aksepterte livet sitt og slo seg til ro med alle kravene som føltes som absolutte. Jeg sier føltes, for det er ikke mye de snakker sammen, og hadde det vært mer åpenhet rundt følelser og livsvalg, kunne sikkert livene deres vært veldig annerledes. De fleste karakterene har noe "usmakelig" i personligheten sin, men allikevel følte jeg med hver og en, for leseren kommer godt innpå den enkelte og kjenner på ensomheten og fortvilelsen deres.
Maren Uthaug bruker et nydelig språk, og et nynorsk som det er lett for oss "bokmålere"å finne roen med. Hun har korthugde setninger og mye direkte tale, så handlingen oppfattes som levende. Det er et traurig liv som skildres, men fremdriften er god og flere interessante vendepunkter underveis, gjør at romanen holder på min oppmerksomhet. Mot slutten får vi noen av de samme hendelsene fortalt fra flere synsvinkler, noe som i mitt utålmodige hode ble litt i overkant repetitivt.
Selv om jeg hadde hjertet i halsen hver gang barna gikk ut for å leke, føltes historien som troverdig. Det er ikke en oppmuntrende bok dette her, og merkelappen "nordic noir", passer i mine øyne helt perfekt.
Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken!
Anbefales!