Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Karolina Ramqvist beskrives som en samfunnsengasjert og uredd feminist, med stor innflytelse. Romanen hennes betegnes som en "metaroman", et uttrykk jeg var usikker på, men valgte å ikke google det før jeg hørte boken, så kunne spørsmålet surre og gå i hodet mitt. Jeg har tidligere lest Den hvite byen.

Forlaget om handlingen:
I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overlever de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.
 I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var.


Denne romanen består av to historier, vår hardt arbeidende forfatter som i nåtid gjør et dypdykk i alle kildene hun finner om adelskvinnen Marguerite de la Rocques liv, og historien om henne, som utspiller seg på 1500-tallet.

Forfatteren (som jeg ikke oppfattet navnet på) er en trebarnsmor hvis mann tilsynelatende er mye borte. Hun virker som hun alltid går ut i fra at det hun skriver ikke er godt nok, og gjennom hele Bjørnekvinnen har hun usikre tanker om skrivingen sin. Samtidig som hun jobber med stoffet, tar hun sin eldste datter med på tur til Paris for å finne spor etter Marguerite. Vi følger henne også på hytten med de to yngste barna, hvor hun lar leseren oppleve hvordan en forfatter kombinerer skriving og familieliv.

Som hjelp i arbeidet med boken jobber hun seg sakte gjennom Elisabeth Boyers bok
A colony of one, og Andrè Thevets  La Cosmographie Universelle. Dette er bare to av bøkene som er skrevet om Marguerite de la Rocque. Som leser er vi med, når hun leser tidligere utgitte tekster, og tenker høyt hvordan det hele kan henge sammen.

Det tok litt tid før alle de lange franske navnene sa meg noe, men etter litt intens lytting hvor jeg ikke gjorde noe annet, falt de på plass. Historien om femtenhundretallskvinnen som ble satt i land på en øde øy, full av farlige dyr, er spennende. Spesielt i siste del av boken når vi bivåner oppholdet hennes der, var glimrende lesning.

Karolina Ramqvist skriver mye om å skrive i denne romanen, og som alltid når hovedpersonen er en forfatter av samme kjønn som romanens forfatter, blander jeg dem sammen. Jeg-personen vår gir stadig vekk leseren noe å reflektere over, som gjerne favner sine egne tanker, sett i lys av detaljer hun avdekker hos Marguerite.

Jeg var fortsatt lei av fortellinger. Jeg foraktet dem for den virkningen de tilsynelatende hadde på verden; fordi det virket som om fortellingen var blitt alt, mens sannhet og taushet ikke lenger var noe

Den uredde feministen Karolina Ramqvist, har ikke skrevet denne romanen med store røde feministbokstaver. Det feministiske aspektet kommer allikevel tydelig frem mellom linjene, når hovedpersonen i historien, møter sin medsøster fra 1500-tallet, som ikke ble tilgodesett med oppmerksomhet for sine bragder, nettopp fordi hun var kvinne. Hun ser seg selv gjennom Marguerite, og tolker sine egne beveggrunner ut i fra det hun lærer om henne.

Jeg likte boken godt, den er finurlig snekret sammen av alle kildene som skildrer den historiske biografien, og nåtidshistorien om selve skrivingen. Charlotte Grundt leser veldig godt, hun har dreis på fransken, og det er ikke hennes feil at jeg brukte lang tid på å plassere de franske navnene i fortellingen.