Er du klar for en samfunnskritisk roman, som skildrer lovløse tilstander i den østeuropeiske fertilitetsindustrien? Jeg likte Stalins kyr veldig godt, men har ikke lest noe annet av Oksanen før årets utgivelse Hundeparken, men nå ligger Utrensking klar på iPadden ☺
![]()
Forlaget om handlingen:
Helsinki, 2016. To kvinner møtes på en parkbenk. De blir sittende i taushet og betrakte en familie som lufter hunden sin: mor, far, to barn. Kvinnene er ikke fremmede for hverandre. I hjemlandet Ukraina var begge involvert i den fremvoksende fertilitetsindustrien, den ene som donor, den andre som organisator. Nå, ti år senere, synes rollene å være snudd. Det som skulle være veien til rikdom, er definitivt ikke det lenger, og hun som en gang var donor, har tilsynelatende både muligheter og en sterk vilje til å gjøre størst mulig skade.
Handlingen i "Hundeparken" foregår dels i dagens Finland, dels i Ukraina etter Sovjetunionens fall. Korrupsjonen i øst møter grådigheten i vest, og i skjæringspunktet står to kvinner som er like deler ofre og overlevere.
Sofi Oksanen skriver beskt og nådeløst om konsekvensene av å behandle kvinnekroppen som en lukrativ handelsvare. Samtidig er romanen en dypt menneskelig fortelling om trofasthet og kjærlighet, om tapte barn og om løgnens kraft.
Den evige jakten på en strålende fremtid preger de to hovedpersonenes liv. Når vi befinner oss i Ukraina skisses det opp et samfunn som i 2009 fremdeles er preget av Sovjetunionens overvåkning av befolkningen. Når militsmenn kommer på besøk, betyr det alltid problemer eller utgifter.
Nettverk er viktig, og innbyggerne er aldri trygg på hvem de kan stole på. Offentlige tjenestemenn dikter opp bakgrunner og betaler i dyre dommer for embetene sine, og menneskene må betale med gjentjenester for å få et pass eller ja på en søknad.
Når Daria og Olenka møtes igjen i Helsinki, er Darias identitet avslørt, og hun føler seg truet. Vi får høre om grådighet og plyndring, om tvangsverving til hæren, desertører som blir skutt, om separatistenes herjinger som resulterte i konfiskert eiendom og familier drevet til tigging.
Jeg luktet deg allerede i entreen. Du var i lufta som hadde elektrifisert hjemmet mitt som før en stor fest, og jeg visste allerede før jeg kom til kjøkkenet at det ville stå en kopp på oppvaskbenken som jeg ikke hadde satt der. Du brukte iblant gamle KGB-knep. Ifølge deg var de billigere og mer effektive enn kanonmetall.
Beskjeden nådde alltid målet.
Jeg hadde trodd romanen skulle ta tydeligere for seg fertilitetsindustrien, men denne tematikken går bare som en svak rød tråd gjennom historien. Vi lærer mye om politikken og samfunnet i Ukraina, noe som i seg selv var spennende lesning, men jeg skulle ønske at vi kom enda tettere på denne industrien som tydeligvis var mye mer utbredt enn jeg hadde ant.
Sofi Oksanen skriver ryddig og greit, uten "virkemidler" (akkurat sånn som jeg liker det) Historien er av det mørke slaget uten humor verken i språket eller gjennom det som skjer. Romanen er lærerik og driver seg selv fremover, så til tross for alt det mørke, var de 387 sidene rask å lese.
Helsinki, 2016. To kvinner møtes på en parkbenk. De blir sittende i taushet og betrakte en familie som lufter hunden sin: mor, far, to barn. Kvinnene er ikke fremmede for hverandre. I hjemlandet Ukraina var begge involvert i den fremvoksende fertilitetsindustrien, den ene som donor, den andre som organisator. Nå, ti år senere, synes rollene å være snudd. Det som skulle være veien til rikdom, er definitivt ikke det lenger, og hun som en gang var donor, har tilsynelatende både muligheter og en sterk vilje til å gjøre størst mulig skade.
Handlingen i "Hundeparken" foregår dels i dagens Finland, dels i Ukraina etter Sovjetunionens fall. Korrupsjonen i øst møter grådigheten i vest, og i skjæringspunktet står to kvinner som er like deler ofre og overlevere.
Sofi Oksanen skriver beskt og nådeløst om konsekvensene av å behandle kvinnekroppen som en lukrativ handelsvare. Samtidig er romanen en dypt menneskelig fortelling om trofasthet og kjærlighet, om tapte barn og om løgnens kraft.
Den evige jakten på en strålende fremtid preger de to hovedpersonenes liv. Når vi befinner oss i Ukraina skisses det opp et samfunn som i 2009 fremdeles er preget av Sovjetunionens overvåkning av befolkningen. Når militsmenn kommer på besøk, betyr det alltid problemer eller utgifter.
Nettverk er viktig, og innbyggerne er aldri trygg på hvem de kan stole på. Offentlige tjenestemenn dikter opp bakgrunner og betaler i dyre dommer for embetene sine, og menneskene må betale med gjentjenester for å få et pass eller ja på en søknad.
Når Daria og Olenka møtes igjen i Helsinki, er Darias identitet avslørt, og hun føler seg truet. Vi får høre om grådighet og plyndring, om tvangsverving til hæren, desertører som blir skutt, om separatistenes herjinger som resulterte i konfiskert eiendom og familier drevet til tigging.
Jeg luktet deg allerede i entreen. Du var i lufta som hadde elektrifisert hjemmet mitt som før en stor fest, og jeg visste allerede før jeg kom til kjøkkenet at det ville stå en kopp på oppvaskbenken som jeg ikke hadde satt der. Du brukte iblant gamle KGB-knep. Ifølge deg var de billigere og mer effektive enn kanonmetall.
Beskjeden nådde alltid målet.
Jeg hadde trodd romanen skulle ta tydeligere for seg fertilitetsindustrien, men denne tematikken går bare som en svak rød tråd gjennom historien. Vi lærer mye om politikken og samfunnet i Ukraina, noe som i seg selv var spennende lesning, men jeg skulle ønske at vi kom enda tettere på denne industrien som tydeligvis var mye mer utbredt enn jeg hadde ant.
Sofi Oksanen skriver ryddig og greit, uten "virkemidler" (akkurat sånn som jeg liker det) Historien er av det mørke slaget uten humor verken i språket eller gjennom det som skjer. Romanen er lærerik og driver seg selv fremover, så til tross for alt det mørke, var de 387 sidene rask å lese.