Det var en omtale hos Min bok-og maleblogg som gjorde meg oppmerksom på Linda Garielsens nye roman Entrè. eBokBib var på lag, så jeg startet uken med å lese denne spesielle romanen.
![]()
Forlaget om handlingen:
En mor. En sønn. En diagnose. Et sosialpolitisk eksperiment.
Entré handler om hvordan en mors kjærlighetsevne blir utfordret når hun ser barnet gjennom de andres blikk; legens, den tilfeldige forbipasserendes, lovverkets. Og om hvordan man elsker et barn som omgivelsene forventer skal bli fjernet før det blir født.
Etter det jeg har forstått byr forfatteren på seg selv i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å kalle henne en tøffing. For en dønn ærlig roman hun har skrevet, her har hun satt ord på tanker og følelser som helt sikkert har dukket opp hos mange som står i det som hovedpersonen står i.
Handlingen gir en sterk stemme til den dagsaktuelle debatten rundt tidlig ultralyd, og uansett hvilket ståsted du har i denne debatten, vil jeg anbefale å bruke noen timer på boken.
Gabrielsen bruker et vakkert språk, setningene klinger som musikk, samtidig som leseren blir utfordret på det følelsesmessige planet under hele lesingen. Fra tid til annen trodde jeg ikke mine egne øyne da jeg leste, og vekslet jevnlig mellom medfølelse og frykt.
De 192 sidene er sjelden fulle, noen ganger bare en setning eller to, så boken er rask å lese, men absolutt ikke raskt glemt.
En mor. En sønn. En diagnose. Et sosialpolitisk eksperiment.
Entré handler om hvordan en mors kjærlighetsevne blir utfordret når hun ser barnet gjennom de andres blikk; legens, den tilfeldige forbipasserendes, lovverkets. Og om hvordan man elsker et barn som omgivelsene forventer skal bli fjernet før det blir født.
Etter det jeg har forstått byr forfatteren på seg selv i denne romanen, og jeg kan ikke unngå å kalle henne en tøffing. For en dønn ærlig roman hun har skrevet, her har hun satt ord på tanker og følelser som helt sikkert har dukket opp hos mange som står i det som hovedpersonen står i.
Handlingen gir en sterk stemme til den dagsaktuelle debatten rundt tidlig ultralyd, og uansett hvilket ståsted du har i denne debatten, vil jeg anbefale å bruke noen timer på boken.
Gabrielsen bruker et vakkert språk, setningene klinger som musikk, samtidig som leseren blir utfordret på det følelsesmessige planet under hele lesingen. Fra tid til annen trodde jeg ikke mine egne øyne da jeg leste, og vekslet jevnlig mellom medfølelse og frykt.
De 192 sidene er sjelden fulle, noen ganger bare en setning eller to, så boken er rask å lese, men absolutt ikke raskt glemt.
Anbefales på det sterkeste!