Etter å ha blitt interessert i tematikken surrogati i romanen Hundeparken, føltes det helt naturlig å lese debutromanen til Joanne Ramos. Fabrikken kalles en tendensroman, siden spørsmålene som tas opp er til de grader aktuelle. Biblioteket skal få tilbake boken sin nå, og jeg håper at de som er imot surrogati vil stikke bort å låne den ☺
![]()
Fra bakpå boken:
Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.
Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.
Til tross for at tematikken pirker i noe som kan føles litt betent, så bikker ikke romanen over i noe politisk. Her er ingen hevet pekefinger, men en skildring av livene til de kvinnene som bærer frem barn, betaler for å få båret frem barn og de som organiserer det hele. Alle lever stort sett i sus og dus, det er en solskinnshistorie dette her, og ikke en roman som ypper til diskusjon.
I de seks månedene siden Jane ble engasjert av Golden Oaks har hun vært opptatt med å flytte inn i ny leilighet, finne den riktige barnehagen til Amalia og å bli gravid. Ate hadde tilbudt seg å lese alle dokumentene fra Golden Oaks som kom i en stor FedEx-eske merket konfidensielt, og Jane gikk takknemlig med på det.
Etter endt lesning leste jeg gjennom baksideteksten, og satt og lurte på hva denne "kostnaden" er, som er for stor. Det er aldri snakk om at surrogatmødrene nærer sterke følelser for barnet de har i magen, og bortsett fra overvåkningen som de visste om på forhånd, ser det bare ut til å være oppsider.
Forfatteren er fra Filippinene, men fra seks års alderen vokste hun opp i et filippinsk miljø i Wisconsin. I sin kommentar til boken sier hun ingenting om surrogati, men skildrer hvordan hennes møter med barnepiker, hushjelper og rengjøringshjelper har åpnet øynene hennes for forskjellene vi har i samfunnet. Romanen er skrevet i beste mening, men jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over om et sånt sted som Golden Oakes finnes.
Fabrikken har blitt en internasjonal bestselger, de amerikanske avisene ser ut til å ha trykket den til sitt bryst og bruker ord som realistisk, usigelig spennende, slående og briljant. Romanen er godt skrevet der er vi enig, den ble litt langdryg for meg med sine 470 rosenrøde sider, der jeg hadde ønsket meg litt fraspark.
Tanken på surrogati skremmer meg per definisjon, men etter å ha lest Hundeparken og nå Fabrikken, så kan jeg kanskje slå meg til ro med at denne praksisen er helt grei. Noen synspunkter?
God søndag dere, her i Bergen regner det for første gang på det jeg kan huske, men jeg skal ut å være saftdame på et halvmaraton ☺☔
Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.
Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.
Til tross for at tematikken pirker i noe som kan føles litt betent, så bikker ikke romanen over i noe politisk. Her er ingen hevet pekefinger, men en skildring av livene til de kvinnene som bærer frem barn, betaler for å få båret frem barn og de som organiserer det hele. Alle lever stort sett i sus og dus, det er en solskinnshistorie dette her, og ikke en roman som ypper til diskusjon.
I de seks månedene siden Jane ble engasjert av Golden Oaks har hun vært opptatt med å flytte inn i ny leilighet, finne den riktige barnehagen til Amalia og å bli gravid. Ate hadde tilbudt seg å lese alle dokumentene fra Golden Oaks som kom i en stor FedEx-eske merket konfidensielt, og Jane gikk takknemlig med på det.
Etter endt lesning leste jeg gjennom baksideteksten, og satt og lurte på hva denne "kostnaden" er, som er for stor. Det er aldri snakk om at surrogatmødrene nærer sterke følelser for barnet de har i magen, og bortsett fra overvåkningen som de visste om på forhånd, ser det bare ut til å være oppsider.
Forfatteren er fra Filippinene, men fra seks års alderen vokste hun opp i et filippinsk miljø i Wisconsin. I sin kommentar til boken sier hun ingenting om surrogati, men skildrer hvordan hennes møter med barnepiker, hushjelper og rengjøringshjelper har åpnet øynene hennes for forskjellene vi har i samfunnet. Romanen er skrevet i beste mening, men jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over om et sånt sted som Golden Oakes finnes.
Fabrikken har blitt en internasjonal bestselger, de amerikanske avisene ser ut til å ha trykket den til sitt bryst og bruker ord som realistisk, usigelig spennende, slående og briljant. Romanen er godt skrevet der er vi enig, den ble litt langdryg for meg med sine 470 rosenrøde sider, der jeg hadde ønsket meg litt fraspark.
Tanken på surrogati skremmer meg per definisjon, men etter å ha lest Hundeparken og nå Fabrikken, så kan jeg kanskje slå meg til ro med at denne praksisen er helt grei. Noen synspunkter?