Det er år og dag siden sist jeg leste en ungdomsbok, men mange gode omtaler gjør at jeg lenge har gledet meg til å lese Sinne. Endelig har biblioteket tatt den inn, og jeg fikk full uttelling på mitt siste søk på eBokBib. Boken er bare på 202 sider, så jeg bestemte meg for å holde et skikkelig rolig tempo, og riktig nyte historien.
![]()
Fra bakpå boken:
15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen.
Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O'boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.
Jeg må innrømme med en gang at noe rolig tempo ble det ikke på lesingen av Sinne, for dette var veldig spennende.
Sitter du der og har vokst deg forbi den anbefalte aldersgruppen 12-16 år, og tenker at forelskede tenåringer med ADHD ikke er noe for deg, da må du revurdere.
Synne har vært gjennom noen tøffe tak på grunn av diagnosen sin, allerede på barneskolen. Derfor vil hun holde den skjult for klassekameratene, bare Torunn vet. Livet går ikke akkurat på skinner, med en far som nettopp har flyttet fra dem, og et indre som durer og rister, banker og flimrer. Heldigvis har hun bestevenninnen sin, og en gryende forelskelse i den litt mystiske Johan.
Han krympar mens han pratar, eg blir ein ballong som veks og veks. Han seier vi, og eg veit at han ikkje meiner meg og Ulrik.
Vi har blitt de, og det riv i meg. Orda hans fyller meg med luft, uendelig mykje luft eg ikkje har plass til. Eg sprekk, og orda mine tar form som skarpe bitar og flyg utover heile bilen.
Nokre av dei treffer pappa midt i fleisen, så han bråbremsar og gispar etter luft. Munnen min seier fæle ting om han og Vibeke, og gjer han raud i trynet.
Historien som utspiller seg er handlingsmettet til tusen, og tematikken rundt ADHD er skildret på en utrolig innsiktsfull måte. For meg som ikke kjenner noen med denne diagnosen er det spennende å få innblikk i hvordan dette kan oppleves. Spesielt interessant er det å høre om hvor feil familie og lærere tolker alt dramaet som oppstår rundt Synne. Og med tanke på alle misforståelsene som oppstår, tenker jeg at denne boken bør være pensum for ALLE som jobber med barn og unge!
Det er nesten litt pinlig at en ungdomsroman med et så alvorlig tema som mobbing, skilsmisse og ADHD kan bli så god underholdning. Her blir vi presentert for en tekst med god utvikling og mange uventede vendinger. Karakterene er minneverdige, og måten romanen er skrevet på, er helt etter min smak.
Les gjerne flere bloggomtaler av boken:
Flukten fra virkeligheten, Ellikkens bokhylle, Avenannenverden, Solgunn, Groskro, Myfirstmylastmyeverything, Beathes bibliotek og Medbokogpalett
15 år gamle Synne har ADHD. Det boblar og kokar inni henne. Ho skjeller ut lærarar og elevar og endar ofte på kontoret til rådgivaren ved skulen. Rådgivaren vil at ho skal begynne med medisin igjen.
Heldigvis har Synne bestevennen Torunn. Men to nye elevar i klassen skapar problem: Kine, som er ein ufordrageleg influensar med mange følgarar på Instagram, og mystiske og pene Johan, som må ha O'boy og brødskiver med jordbærsyltetøy kvar dag.
Jeg må innrømme med en gang at noe rolig tempo ble det ikke på lesingen av Sinne, for dette var veldig spennende.
Sitter du der og har vokst deg forbi den anbefalte aldersgruppen 12-16 år, og tenker at forelskede tenåringer med ADHD ikke er noe for deg, da må du revurdere.
Synne har vært gjennom noen tøffe tak på grunn av diagnosen sin, allerede på barneskolen. Derfor vil hun holde den skjult for klassekameratene, bare Torunn vet. Livet går ikke akkurat på skinner, med en far som nettopp har flyttet fra dem, og et indre som durer og rister, banker og flimrer. Heldigvis har hun bestevenninnen sin, og en gryende forelskelse i den litt mystiske Johan.
Han krympar mens han pratar, eg blir ein ballong som veks og veks. Han seier vi, og eg veit at han ikkje meiner meg og Ulrik.
Vi har blitt de, og det riv i meg. Orda hans fyller meg med luft, uendelig mykje luft eg ikkje har plass til. Eg sprekk, og orda mine tar form som skarpe bitar og flyg utover heile bilen.
Nokre av dei treffer pappa midt i fleisen, så han bråbremsar og gispar etter luft. Munnen min seier fæle ting om han og Vibeke, og gjer han raud i trynet.
Historien som utspiller seg er handlingsmettet til tusen, og tematikken rundt ADHD er skildret på en utrolig innsiktsfull måte. For meg som ikke kjenner noen med denne diagnosen er det spennende å få innblikk i hvordan dette kan oppleves. Spesielt interessant er det å høre om hvor feil familie og lærere tolker alt dramaet som oppstår rundt Synne. Og med tanke på alle misforståelsene som oppstår, tenker jeg at denne boken bør være pensum for ALLE som jobber med barn og unge!
Det er nesten litt pinlig at en ungdomsroman med et så alvorlig tema som mobbing, skilsmisse og ADHD kan bli så god underholdning. Her blir vi presentert for en tekst med god utvikling og mange uventede vendinger. Karakterene er minneverdige, og måten romanen er skrevet på, er helt etter min smak.
Denne må du bare lese!
Les gjerne flere bloggomtaler av boken:
Flukten fra virkeligheten, Ellikkens bokhylle, Avenannenverden, Solgunn, Groskro, Myfirstmylastmyeverything, Beathes bibliotek og Medbokogpalett